Kirkebyggene har en selvsagt plass ikke bare i vår historie, men også i vår egen tids omgivelser, hverdag og livsløp, skriver Oddbjørn Sørmoen. Bildet er fra Skjervøy i Troms. Foto: Torhild Granhaug
Kirkebyggene har en selvsagt plass ikke bare i vår historie, men også i vår egen tids omgivelser, hverdag og livsløp, skriver Oddbjørn Sørmoen. Bildet er fra Skjervøy i Troms. Foto: Torhild Granhaug
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kirken – mer enn et forsamlingslokale

Kirkebyggenes plass i norske steder og landskap er ikke så selvsagt lenger.

Forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn ser bort fra vesentlige verdier for norske byer og steder.

Forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn er ute på høring. Loven vil få store konsekvenser for kirkebyggene som kulturminner. Kirkene spiller en langt større rolle i landet vårt enn som forsamlingslokaler for Norges største trossamfunn.

Kirkene er arkitektoniske referansepunkter i de norske landskap. De framstår som langt mer bestandige og tidløse enn det meste av det som omgir oss. De er en del av veven som gir steder identitet. Plasseringen ved bytorget, fjorden eller bygdesenteret er ikke tilfeldig. Kirken var navet i lokalmiljøet og er fremdeles et sentralt element i formingen av norske steder og selvforståelse.

I kirkebyggene ligger lokalsamfunnenes innsats og omtanke, ofte gjennom mange hundre år. Siden den dansk-norske staten innførte den evangelisk lutherske tro for nesten 500 år siden, har staten styrt og preget kirken. Kirkene var statens landsdekkende infrastruktur. De er derfor ikke bare trossamfunnets, men hele det norske samfunns historie.

Gjennom kirken og dens prester utøvde staten sin makt, sine gjerninger og tjenester. Det var gjennom kirkens tjenestemenn at folk lærte å lese og skrive. Konfirmasjonen var bokstavelig talt porten til voksenlivet, som åpnet for å stifte familie, vitne i retten, bli utkalt til militærtjeneste osv.

Kirkebyggene var langt mer enn gudstjenestesteder. De ble i perioder brukt som utstyrsmagasiner for hæren; eksersisen foregikk utenfor kirkegårdsmuren.

Kirkene var offentlige møtesteder. Det var her at man valgte representanter til Eidsvoll i 1814, fordi kirkebyggene var det offentliges tilstedeværelse over hele landet.

Norge er under endring. Mange steder bygges nå om til effektive «ikke-steder», som antropologen Marc Augé kaller dem, der ingen gidder å stoppe med mindre de skal tanke opp bilen eller handle dagligvarer.

Kirkebyggene derimot, bidrar sterkt til de norske «steders ånd», «genius loci» som professor Nordberg-Schulz kaller det, det som gjør et sted til et sted vi ønsker å være, og ikke bare et upersonlig rom vi beveger oss gjennom.

På mange områder blir landet vårt stadig mer mangfoldig. Norge er ikke lenger homogent. Like fullt har kirkebyggene en selvsagt plass ikke bare i vår historie, men også i vår egen tids omgivelser, hverdag og livsløp.

Da sunnimuslimen Sadiq Kahn i fjor ble innsatt som ordfører i London, valgte han Southwark Cathedral som sted for begivenheten. Han ville markere at han var ordfører for hele London. Den anglikanske katedralen var identitetsmarkøren som uttrykte nettopp dette. Han hadde selv vokst opp i bydelen på sørsiden av Themsen og visste godt hvor mye den historiske forankringen og arkitekturen betyr for byens innbyggere.

Dette kan virke overraskende for mange nordmenn, som er vant til å tenke i atskilte sektorer. Kirkebyggene er naturligvis bygget for utøvelse av tro, men de er like mye resultat av de lokale fellesskaps innsats og omsorg for bygg og sted. Dette har skapt nærhet og engasjement, uavhengig av den enkelte borgers forhold til kirkens kjernebudskap.

Det er naturlig at Den norske kirke blir selvstendig fra Den norske stat. Like naturlig er det at det store fellesskapet også i årene framover bidrar til at mange av de norske kirkebyggene forblir deler av norske steder og landskap. Uten dem er det umulig å forstå norsk historie og stedsutvikling.

Et Norge i endring betyr også at folk flytter på seg og at steder forandres. Kommunestørrelser endres, og administrasjon effektiviseres, men vårt land vil også i framtiden bestå av steder der folk ønsker å leve sine liv.

Folk har fremdeles tilhørighet til de enkelte steder. Ingen ønsker å flytte til eller besøke «ikke-steder».

Offentlig økonomisk administrasjon må tenke i sektorer, men omgivelsene som oppleves og livet som leves utgjør et sammenhengende hele. Kirkebyggenes framtid lar seg derfor ikke begrenses til en diskusjon om trossamfunn. Sektoriseringen som dytter en hel nasjons kulturarv inn i en boks for et trossamfunn, er ikke bare sterkt begrensende, men også ødeleggende.

I prosessene med effektivisering av det norske samfunnet er det viktig ikke å rive opp denne veven av identitet, tilhørighet og engasjement som knytter seg til kirkebyggene, kirkestedene og kirkegårdene.

Det foreliggende forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn ser bort fra disse helt vesentlige verdiene for norske byer og steder. Det er derfor viktig at kommuner og lokalsamfunn engasjerer seg og svarer på høringen.