Dersom varslere blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister, kan viktig underretning til innbyggerne gå tapt, skriver Arne Jensen. Illustrasjonsfoto: Ragnhild Sved
Dersom varslere blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister, kan viktig underretning til innbyggerne gå tapt, skriver Arne Jensen. Illustrasjonsfoto: Ragnhild Sved
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Varslervernet og ytringsfriheten er under press

Regjeringen ønsker å styrke vernet av varslerne. Det er bra. Men forslaget til lovendringer er for puslete og har et for snevert utgangspunkt.

Det må tydeliggjøres at varsling er en ønsket aktivitet.

I en undersøkelse i 2010 fant forskingsstiftelsen Fafo ut at 49 prosent av de spurte mente at varslingen hadde resultert i forbedringer. En tilsvarende undersøkelse gjort i første kvartal i år, viste at bare 36 prosent mente det samme. På spørsmål om varslere vil varsle igjen, er det 10 prosent færre som svarer ja i 2016, sammenliknet med 2010.

Fafo-undersøkelsene viser også at én av fire varslere blir straffet for å ha varslet, mens halvparten av dem som mente å ha observert kritikkverdige forhold, overhodet ikke varslet i noen form. Hovedårsaken var frykt for represalier.

Undersøkelsene viste også at kun i 2 prosent av tilfellene var det gitt varsel til tilsynsmyndighet, og ingen hadde varslet i medier.

Nåværende lovgivning, og det foreliggende forslaget fra regjeringen, tar utgangspunkt i varsling fra et arbeidsmiljøståsted, altså et rettighetsperspektiv for arbeidstaker. Det er for snevert. Dersom varsling skal få den status det fortjener, er det nødvendig med en mer omfattende gjennomgang av reglene om varsling enn hva regjeringen legger opp til.

Det må tydeliggjøres at varsling er en ønsket aktivitet, og at varslervernet er et virkemiddel for at samfunnet skal bli kjent med vesentlig informasjon, vel så mye som en rettighet for den enkelte ansatte.

Allerede i 1999 understreket Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) at demokratiperspektivet er vel så viktig som rettighetsperspektivet når vi skal forklare og forsvare en vid ytringsfrihet. I tillegg er det riktig å legge vekt også på hvilken betydning varsling kan ha for sikkerhet og velferd på arbeidsplassene, og på effektivitet og forbedringer.

Det må gjøres tydelig at reglene om varsling innebærer et forsterket vern av den som sier ifra, målt opp mot de generelle prinsipper for ytringsfrihet som ellers gjelder etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10. Prinsippene i Europarådets parlamentarikerforsamlings resolusjon 2060 (2015), om å styrke vernet av såkalt «whistleblowing», må synliggjøres ytterligere i norsk lovgivning.

Mange mister formålet med vernet av syne i lovgivningsprosessen, nemlig at varsling skal avdekke uheldige og kritikkverdige forhold. Varslerreglene betraktes ofte som uttømmende regler for den ansattes ytringsfrihet på de områdene som reglene omfatter, altså «kritikkverdige forhold».

Mens ytringsfrihet innebærer at man kan ytre seg om alt hvis det ikke er forbudt, har varslingsreglene den funksjon at varsling er forbudt dersom vilkårene for varsling ikke er oppstilt. En slik «speilvending» av ytringsfriheten følger av måten bestemmelsen er bygd opp. Av alminnelig debatt og enkeltsaker framgår det tydelig at reguleringen også oppfattes slik. Det er svært uheldig.

Problemet forsterkes av måten bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er formulert. Kravet om «forsvarlig» varsling er for eksempel beskrevet som en plikt for varsleren. Varsleren blir dermed i utgangspunktet framstilt som den som gjør noe galt. Gjeldende regler legger opp til dette, siden kravet til forsvarlighet fokuserer på framgangsmåten ved varslingen, og ikke innholdet i det som varslingen gjelder. Anklage om uforsvarlig varsling er derfor en effektiv måte å avlede oppmerksomheten fra det vesentlige, nemlig saksinnholdet.

I forlengelsen av dette oppstår det problemet at loven er uklar med hensyn til vernet av de varslere som finner det hensiktsmessig å varsle utenfor virksomheten. Lovens system og kriterier er allerede i dag innrettet slik at det skaper usikkerhet hos arbeidstakerne med hensyn til hvordan varslingen skal foregå.

Forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven kan synes tilforlatelige: Virkeområdet utvides, virksomheter over en viss størrelse pålegges å utarbeide rutiner for varsling, og det innføres taushetsplikt ved varsling til offentlige myndigheter.

Utfordringen er at særlig forslagene som gjelder rutiner for varsling, vil kunne sementere tanken om at varsling primært er et internt anliggende, og at varslingsreglene er uttømmende. Det er uheldig.

Varslervernet henger sammen med kildevernet. Kildevernet er under press, et press som smitter over på varslervernet. Vissheten om at noen kan lete fram kontakter og bevegelser, vil være nok til at anonyme kilder og varslere kan bli mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister. Viktig underretning til innbyggerne vil dermed kunne gå tapt. Medienes informasjonskanaler vil kunne tørke ut og pressens demokratiske samfunnsrolle undergraves. Det er alvorlig.