Bergen er ikke Norge – dessverre

Professor Aud Obstfelder ved Senter for omsorgsforskning, NTNU, konkluderer på et for tynt grunnlag. Det mener Kjell Wolff og Ingelin Søraas, som er ledere innen eldre, helse og frivillighet i Bergen kommune.

De mener kronikken «Som et diesellokomotiv i et grønt skifte» av Obstfelder i Kommunal rapport 25. juni gir et skjevt bilde.

Obstfelder brukte blant annet sitat og erfaringer fra Margrethe Kristiansen (én av to forfattere av dette innlegget) og som ble gjengitt i hennes kronikk. Obstfelder – akkurat som oss – mener at staten forventer forskning med og på kommuner som kommunene ikke er rigget for.

Wolff og Søraas viser i et innlegg i Kommunal Rapport 2. juli blant annet til hvordan Bergen, nabokommuner og forskningsmiljøer i regionen har samarbeidet siden 2014. Erfaringene herfra fra synes vi er flott.

De to lederne i Bergen mener også det er en snever målestokk i kronikken når kommunenes forskningsaktivitet ikke er synliggjort i kommunens økonomiplaner. Det sto da også i kronikken at søket var usystematisk og enkelt.

Men poenget i kronikken står fast: Det er flott at Bergen har den erfaring de har, men de er nok ikke representative for snittet av norske kommuner. Og det er viktig å få fram hvor stor forskjell det er på store, mellomstore og små kommuner.

Vi er enig med Bergen i at det her er nødvendig med en bredere tilnærming som tar inn over seg spørsmål som: «Hvordan budsjetterer kommunene forskningsaktiviteter? Hvilke plandokumenter legger føringer for kommunenes forskningssatsing? Hvordan jobber kommunene med ekstern finansiering? Hvordan dokumenteres egeninnsats i forsknings- og innovasjonsprosjekter».

Det er jo nettopp denne infrastrukturen for forskning i kommunene som i dag er fragmentert og utydelig.

At Bergen kommune kan vise til nye kunnskapssatsinger i form av forpliktende strukturer til å bli kunnskaps- og universitetskommuner er veldig bra. Kanskje er dette en modell for forskningssamarbeid som bør spes til andre kommuner.

Vi tror også at klyngemodell for forskning i kommunene (som skissert i KSF) er en riktig vei å gå. Men det endrer ikke poenget i Obstfelders kronikk: Dette krever en større forpliktelse fra kommunen i form av avsatte ressurser og kompetanse. Dette mangler flertallet av norske kommuner i dag.

Selv Gjøvik kommune, som har 30.400 innbyggere og er Norges 35. største kommune, må i år redusere budsjettet med flere millioner kroner. Hvor enkelt vil det da være å få med kommunestyret til å sette av penger til forskning?