Illustrasjon: Sven Tveit
Meninger

Både i lønningspose og pengesekk?

Regjeringens respons på Klimakur minner mistenkelig om å love både i pose og sekk: Vi skal redde klimaet, men uten å endre på noe vesentlig.

Målet om økonomisk vekst blir i praksis å låne verdier fra fremtidens generasjoner.

Regjeringen fikk nylig overlevert «Klimakur 2030». Rapporten på nesten 1.200 sider viser at det er mulig å halvere utslipp i Norge på ti år.

Imidlertid presiserte regjeringen på forhånd at økonomisk vekst uansett er viktigere. En slik holdning undergraver alvorligheten av klimaproblemet, og reduserer muligheten for å gjøre noe med det.

Bakgrunnen for Klimakur-rapporten er klimaendringene, ett av vår tids største og vanskeligste samfunnsproblemer. Uansett hvor mye utslipp vi unngår, kommer endringer i klimaet til å påvirke samfunnet i mange generasjoner.

Videre er det vanskelig å redusere utslipp både fordi de skjer spredt, og fordi dette har stor sammenheng med generell velferd. Like fullt haster det med å få ned utslippene hvis vi skal unngå de alvorligste konsekvensene.

For å understreke hvor akutt situasjonen er, har forskere, aktivister og en rekke myndigheter erklært «klimakrise». Listen inkluderer en del norske fylker og kommuner. Selv om landet Norge foreløpig står uten et konkret klimakrise-vedtak, har vi både klimaloven og nasjonale mål som illustrerer alvoret.

I forslaget til klimaloven skrev departementet for eksempel at utslippskutt er «avgjørende for en bærekraftig utvikling både globalt og nasjonalt og vil kreve betydelig omstilling i alle land».

Våren 2019 bestilte regjeringen en utredning om hvordan norske utslipp kunne halveres innen 2030. Klimakur-rapporten inneholder en løsning, men de ansvarlige etatene presiserer at det vil være vanskelig: Vi må endre atferd, utvikle teknologi og innføre nye virkemidler. Og det må skje raskt!

I lys av ekspertenes advarsel om oppgavens kompleksitet, virker regjeringens forbehold om økonomisk vekst mildt sagt pussig. Hvis Klimakur-forslag havner i konflikt med vekstmålet, hevder regjeringen dessuten at den skal finne andre løsninger.

Det er vanskelig å se for seg at en slik argumentasjon ville blitt akseptert i andre sammenhenger. Verdens helseorganisasjon erklærte nettopp global helsekrise grunnet coronaviruset. Hva om regjeringen hadde sagt de bare ville følge faglige råd for å begrense smitten så lenge tiltakene var i tråd med målet om økonomisk vekst?

Hvor alvorlig noe er, henger sammen med viljen til å gjøre noe med problemet. Hvis du føler deg sulten, men synes turen fra sofaen til kjøleskapet blir litt lang, holder du trolig ut en stund til. Regjeringens forbehold om økonomisk vekst gjør opplevelsen av klimaproblemet mindre akutt. Vi kan bli sittende i sofaen en stund til.

Regjeringens holdning om fortsatt økonomisk vekst, inneholder dessuten et paradoks: Som mange av verdens miljøproblemer, skyldes også klimaendringene stadig økende forbruk. Vårt økonomiske system er i stor grad basert på uttak og forbruk av ufornybare naturressurser som olje og kull.

I andre enden av systemet finner vi havet og atmosfæren som sakte, men sikkert fylles av plast, tungmetaller, klimagasser og annen forurensning.

Poenget er at stadig vekst er umulig, så lenge veksten er knyttet til ressurser. Eksisterende forbruk ligger på mange områder allerede langt over globale tålegrenser. Uten frikobling fra ressursbruk, vil økt vekst bare forverre problemet.

Tross mye oppmerksomhet om grønn vekst og sirkulær økonomi, finnes foreløpig ingen klar modell som kan gi vekst uten forbruk. Målet om økonomisk vekst blir dermed i praksis å låne verdier fra fremtidens generasjoner: Fortsatt vekst med økt forbruk vil gi større utslipp. Dermed vil skadekostnadene knyttet til klimaendringer bli større i fremtiden.

Folk er bekymret for klimaet, og vil at politikerne skal løse krisen. Regjeringens respons på Klimakur minner mistenkelig om å love både i pose og sekk: Vi skal redde klimaet, men uten å endre på noe vesentlig. (Vi kan gjerne ta en matbit, så lenge vi slipper å reise oss fra sofaen!)

Når forvaltningens egne eksperter mener målet krever omfattende endringer, fremstår det naivt å tviholde på forutsetningen om vekst, og det etterlater alvorlig tvil om både problemforståelse og løsningsforslag.

Fordi klimakrisen er et stort og vanskelig problem, gir den en unik mulighet til å diskutere hvordan vi ønsker at samfunnet skal være. En krise vil nemlig ubønnhørlig føre til endringer, og vi må velge hvordan vi skal forholde oss til den.

Skal vi forsøke å løse problemene innenfor de systemer og rammer som har skapt den, eller finnes alternativer? Kan vi tenke oss et samfunn hvor status og utvikling måles i noe annet enn økonomisk vekst?

Økonomisk vekst er ingen naturlov. Ut over grunnleggende behov, er det heller ingen direkte forbindelse mellom materielt forbruk og lykke. Selv om sosiale forbindelser og emosjonelle verdier er vanskelige å telle, er de minst like viktige for kvaliteten av et samfunn som skattelistene.

I dag oppleves FNs bærekraftsmål som mer eller mindre nødvendige begrensninger på det egentlige målet om økonomisk vekst. Klimakrisen kan gi oss muligheten til å skape et samfunn hvor vi faktisk prioriterer rettferdig fordeling, allmenn velferd, likestilling, utdanning, miljø og fred.

Da må vi erkjenne krisen og tilpasse oss, heller enn å bli sittende i sofaen og tro at ting løser seg.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.