Det siste året har vist hvor viktig det er å være forberedt på uforutsette hendelser, skriver Jarle Løwe Sørensen. Bildet viser søk etter en person som var fryktet forsvunnet i vannmassene på fylkesveien i Tønsberg i 2020.

Det siste året har vist hvor viktig det er å være forberedt på uforutsette hendelser, skriver Jarle Løwe Sørensen. Bildet viser søk etter en person som var fryktet forsvunnet i vannmassene på fylkesveien i Tønsberg i 2020.

Foto: VIB / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Arbeid med risiko er mer enn bare en papirøvelse

Nå som vi er på vei ut av pandemien, er det på tide å bruke erfaringene fra den til å videreutvikle beredskapsarbeidet på en systematisk måte.

«En krise skjer alltid i en kommune», er et mye brukt uttrykk i samfunnssikkerhet- og beredskapskretser.

Påstanden stemmer godt siden vi alle bor i en kommune. Det betyr også at kommunene har et spesielt ansvar for å ta vare på innbyggerne sine, både i hverdagen og når kriser inntreffer.

Det må satses mer på de som jobber med, eller bidrar til, å øke beredskapen i norske kommuner.

Sivilbeskyttelsesloven pålegger alle kommuner en beredskapsplikt. De plikter blant annet å kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe, vurdere sannsynligheten for at disse hendelsene inntreffer og hva konsekvensene blir dersom de skjer (§14). Kommunene skal også utarbeide en beredskapsplan (§15), og planen skal jevnlig øves.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har siden 2002 gjennomført en spørreundersøkelse blant landets kommuner der de kartlegger arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. I år svarte 85 prosent av landets kommuner på undersøkelsen.

I undersøkelsen oppgir 100 prosent av de som svarte, at de har en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Det er bra, men samtidig oppgir 32 prosent at de har en analyse som er mer enn fire år gammel. Det betyr at mange kommuner har et etterslep og ikke benytter ROS-analysen som et levende risikostyringsverktøy i hverdagen (ROS = risiko og sårbarhet).

Ifølge lovkravet skal den kommunale beredskapsplanen være oppdatert og revideres minimum én gang per år. I DSBs undersøkelse oppgir 98 prosent at de har en overordnet beredskapsplan. Derimot ser vi at 34 prosent av disse har en plan som er for gammel.

Det at vi akkurat har vært gjennom en pandemi har nok utfordret kommunenes kapasitet. DSB peker på at de fleste kommunale kriseledelser har jobbet mer eller mindre konstant med beredskapen i denne perioden. Det har nok ført til en økt bevissthet og positiv utvikling, tross manglende dokumenterte revideringer og øvelser.

Nå som vi er på vei ut av pandemien, er det derimot på tide å ta med seg erfaringene fra pandemien og bruke dem til å videreutvikle beredskapsarbeidet på en systematisk måte. Kommunene må være beredt til å håndtere både kjente og ukjente hendelser.

For å kunne håndtere alle typer hendelser på best mulig måte er det viktig å ha et oppdatert, funksjonelt og øvd planverk. Planverket må til enhver tid bygge på den kommunale risikoanalysen. Arbeidet med risiko er altså ikke bare en papirøvelse for å oppfylle et lovkrav.

For å fungere, må det være en levende prosess som er ledelsesforankret, og som oppleves som nyttig og relevant i hele organisasjonen. Det å ha et bevisst forhold til egen risiko er spesielt viktig for kommunens kriseledelse og de som fyller ulike stabsfunksjoner.

Når en krise inntreffer, velger ofte kommunene å sette krisestab. Målet med å etablere stab er å få en samlet effektiv ledelse og koordinering av organisasjonen på operasjonelt nivå, bistå ledelsen med beslutningsstøtte og iverksette tiltak.

Selv om en stab ofte besettes av ledere fra ulike fagområder, er både det å lede og sitte i stab en krevende øvelse. Beslutninger må ofte tas raskt og på usikkert grunnlag, stabsmedarbeidere må ofte fylle flere og tidvis ukjente funksjoner, og det må sørges for god informasjonsflyt, koordinering og kontinuitet i arbeidet.

Det siste året har vist hvor viktig det er å være forberedt på uforutsette hendelser, som ligger i yttergrensen av det som samfunnet og nødetatene er forberedt på, og der lite eller ingenting går etter planen. Det kan handle om hvordan man best organiser stabsarbeidet når krisen inntreffer, eller hva man kan gjøre for å styrke samvirke internt og mellom organisasjoner.

Jeg mener det derfor må satses mer på de som jobber med, eller bidrar til, å øke beredskapen i norske kommuner. Alle kommuner bør kartlegge behovene og gi et kompetanseløft til de medarbeiderne som driver med strategisk ledelse og analyse, sitter i stab eller jobber med øvelsesplanlegging.