Elparkesykler står til hinder i gågater og på fortau i sentrale deler av Oslo.

Elparkesykler står til hinder i gågater og på fortau i sentrale deler av Oslo.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Leder
Lederartikler gir uttrykk for Kommunal Rapports syn. Ansvarlig redaktør har ansvar for innholdet.

Kommunen må kunne regulere elsparkesyklene

Det er kommunene som må regulere utleien av elsparkesykler, og den muligheten bør de få snarest.

På kort tid har elsparkesykler til utleie oversvømt byer over hele verden. Her i landet kom de første i Oslo, for drøyt ett år siden. Siden har selskaper etablert seg i Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen, og utplassering i flere byer er planlagt.

Retningslinjer er vel og bra, men kan ikke erstatte bindende reguleringer.

Mange, særlig de unge, satte stor pris på mobiliteten og moroa dette framkomstmiddelet gir.

Misnøyen og protestene kom like raskt. Det har oppstått problemer, med ulykker, utrygge fotgjengere og henslengte sykler som hindrer framkommeligheten på fortau og plasser.

I Oslo, der antallet elsparkesykler nå teller 10-15.000, roper flere på regulering, også aktører i bransjen. Legevakta ønsker sperring for bruk om natta, politiet frykter dødsulykker og Blindeforbundet krever framkommelige fortau.

Fordelene, økt mobilitet – særlig der kollektivtilbud mangler eller framkommeligheten med bil er dårlig – er klare. Men verken for miljø eller folkehelse er det noen bonuser.

Forskningsmessig kunnskap om bruken i Norge er det foreløpig lite av, men en kartlegging Transportøkonomisk institutt publiserte i januar, gir nyttig kunnskap.

Elsparkesykkelen erstatter først og fremst miljøvennlige transportformer, ikke bilen. Den blir til ved karbonintensiv produksjon, har kort levetid, og forurensende kjøretøyer brukes til å hente dem til lading og utplassering. Ulykkesrisikoen er ti ganger større enn for sykkel, vurderer TØI.

Både Trondheim og Bergen kommuner har gått til retten for å hindre utplassering, uten å lykkes, men Trondheim ønsker å ta saken videre i rettsapparatet.

Flere vil utvikle retningslinjer for utplassering og bruk. Retningslinjer er vel og bra, men kan ikke erstatte bindende regler.

Næringen bør reguleres i forskrift. Temaer for en sentral forskrift kan være krav til teknisk utforming, garantier for ryddekostnader og pålegg om ulykkes- og ansvarsforsikring.

Øvrige vilkår bør fastsettes i kommunal forskrift. Byene er så ulike at en forskrift må være detaljert, både når det gjelder utplassering og parkering, og hvilke begrensninger som ellers skal gjelde.

Lokal forskrift vil være i tråd med prinsippet om at beslutninger skal fattes på lavest mulig nivå, og det vil være logisk at kommunen regulerer også denne kommersielle aktiviteten på offentlig grunn.

For å gjøre dette mulig, må regjeringen sørge for en lovendring som gir forskriftshjemmel, og det bør mulig å rekke før neste sesong starter.