Vi demokratiserer forskingsprosessen

I rollen som samfunnsutvikler har kommunen ansvar for å legge til rette for gode steder å bo, arbeide og besøke. Da trenger kommuneansatte og -politikere gode vurderingsgrunnlag for valgene de tar.

Samtidig er kommunene presset på tid og ressurser. I kommunehverdagen er det sjelden rom til å finne fram til og lese relevant forsking, eller å utforme og være part i forskingsprosjekt. Dette gjelder spesielt de mindre kommunene. Det er derfor viktig at forskingen som gjøres, er relevant og nyttig for kommunene. En løsning er å demokratisere forskingsprosessen.  

Distriktssenteret forsøker å kople kommunene enda tettere på kunnskapsutviklingsprosessen ved å invitere dem til å bestemme hva vårt neste forskingsprosjekt bør handle om. Det kan omfatte en kommune, men også utvikling av områder innenfor en kommune, og særlig områder med spredt bosetting og store avstander.

Det er de som jobber med lokalsamfunnsutvikling i kommunene som kjenner behovene best. Hva har de mest nytte av å vite mer om? Involvering tidlig i bestillingsprosessen sikrer at relevante forskingsspørsmål blir utforsket. Alle er velkomne til å komme med sitt innspill på distriktssenteret.no fram til 30. september.

Ideen er ikke ny. Helseforskingen er pioner når det gjelder brukermedvirkning. Erfaringer derfra er gode, men flere peker på at involvering bør skje tidlig.

Forsking på distrikt har i tillegg veket plass for en økende oppmerksomhet på byforsking. Det er derfor ekstra viktig at de spørsmålene som stilles innenfor vårt fagfelt er viktige. I denne prioriteringen må ansatte og politikere i kommunene komme til orde.

Involvering kan bidra til styrket legitimitet til forskingens konklusjoner. Tillit til forsking er viktig for at kunnskapen faktisk skal bli tatt i bruk. Det hjelper lite om med forskingsbaserte anbefalinger, om vi ikke tar de inn over oss og justerer vår praksis i tråd med anbefalingene.

Tillit til forsking er utfordret (eks. rapport av Kantar TNS 2018 for Forskningsrådet). Et svar på den manglende tilliten er ofte at forskingsresultat må kommuniseres mer og bedre. Formidling er nødvendig, men problemet trenger ikke være manglende forståelse hos målgruppen. Brukerne av kunnskapen bør også i større grad bli involvert i tidligere faser av forskingsprosesser – ikke bare som passive konsumenter i siste ledd.

Kritikk av forskingens legitimitet handler også om forskernes og forskingsbestillernes objektivitet. Det ligger makt i å være den som bestemmer hva det skal forskes på. Det er en måte å peile inn oppmerksomheten dit man vil. Ved å flytte definisjonsmakten over til kommunene, defineres forskingsspørsmål ut fra deres reelle behov.

En rapport om kommunenes bruk av FoU peker på at det ikke må være kommunene selv som tar initiativ til et forskingsprosjekt for at kunnskapen skal være nyttig (Samfunnsøkonomisk analyse 2015 for KS). Men, den anbefaler at kommunene får spille inn sine behov tidlig i prosessen.

Tilgang til kunnskap er nødvendig, og det brukes derfor mye penger på forsking. I overkant av 63 milliarder kroner i samlet FoU-innsats årlig ved siste oppsummering (SSB/NIFU).

Ofte driver forsking samfunnet framover. Samtidig havner en god del forskingsrapporter i skuffen – blir aldri lest og brukt. I tillegg er en del forsking av lav kvalitet, og unyttig selv når viljen til bruk av den er høy (eks. Saltelli og Funtowics, 2017).

Når har så framskritt skjedd? Suksessfaktorer er å samle viktige aktører, ha strategisk fokus, ha langtidsfokus, være skånet for markedskrefter, og ikke minst at sluttbruker er involvert (Sarewitz, 2016).

Argumenter for tettere samarbeid med kommunene i forskingsprosessen er altså både mer relevant kunnskap for kommunen og høyere kvalitet på forskingen. Som bestillere av kunnskap har vi et ansvar ovenfor kommunen som skal ta kunnskapen i bruk. Vi må bry oss om reell problemløsning mer enn ren produksjonen av kunnskap. Det er derfor god grunn til å bruke tid og ressurser på å inkludere kommunene i prioriteringen av forskingsspørsmål og involvering i forskingsprosessen.

Tidligere har vi stilt spørsmål som: Hva som fremmer ildsjelers innsats? Hva kjennetegner suksessrike distriktskommuner? Hva er samfunnsvirkninger av boligpolitikk?

Hva bør neste spørsmål være?