Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Om å reise uspesifisert til Syden

Nødvendige helsetjenester er ikke spesifisert når du flytter inn på et sykehjem. Det er litt som å kjøpe en uspesifisert reise til Syden.

Når du bor i egen bolig og har behov for det, får du vedtak om hjemmebaserte tjenester. Tjenestene er utmålt i timer (minutter), tidspunkt og sted. Det skal vanligvis utformes konkrete målformuleringer for hva som skal oppnås med tjenestene.

Du vet at du får en tur, men du vet ikke helt hva som møter deg.

Forvaltningen skal sørge for skriftliggjøring av individuelle rettskrav i form av enkeltvedtak, og sørge for endring av enkeltvedtakene i takt med endring av individuelle behov. Vedtakene skal gjøres kjent for tjenesteyterne og legges til grunn for tjenesteytingen.

Både tjenestene og omfanget kan påklages, i tillegg kan det klages på feil som skjer.

Denne rettigheten om enkeltvedtak på tjenester gjelder ikke for beboere på sykehjem. Når en person får innvilget sykehjemsplass, er i realiteten vedtaket kun et tilbud om et sted å bo kollektivt med former for tjenester som ikke er spesifisert.

Nødvendige helsetjenester er ikke spesifisert når du flytter inn på et sykehjem, men det forutsettes at personalet er kvalifisert, og at det er lege tilknyttet institusjonen.

Det er dette noen har sammenlignet med å kjøpe en uspesifisert reise til Syden, du vet at du får en tur, men du vet ikke helt hva som møter deg.

Behov for enkeltvedtak på tjenester for beboere i sykehjem ble drøftet på Pensjonistforbundets landsmøte i 2018, der den vedtatte handlingsplan 2018–2021 under programområdet Trygg Alderdom peker ut dette som ett av de prioriterte sakene for perioden: Rettighetsfeste at helse- og omsorgstjenester for den enkelte beboer på sykehjem skal være omfattet av vedtak, på samme måte som for beboere i omsorgsboliger med heldøgns omsorgstjenester.

Det finnes gode begrunnelser for en slik ordning, men det kan også reises innvendinger. Når beboere i sykehjem bare får et vedtak om plass, og mister retten til å få sitt tjenestetilbud beskrevet og nedfelt i vedtaksform, har det betydning for deres mulighet for brukermedvirkning, rettssikkerhet og klageadgang.

Dette er i strid med vår rettsoppfatning, som bygger på at jo svakere stilt folk er, desto sterkere rettigheter trenger de for å få sine behov for bistand dekket.

Ved å innføre skriftlig enkeltvedtak med spesifisering av tjenestetilbudet i sykehjem, vil den enkelte beboer få:

  • mindre standardiserte og mer målrettede og individuelt tilpassede tjenester,
  • videreført tidligere vedtak og beholde tjenester beboeren hadde før flytting til sykehjem,
  • bedre mulighet til å delta i utformingen av tjenestetilbudet, eventuelt i samarbeid med sine nærmeste,
  • bedre forutsigbarhet for hvilke tjenester de vil få, og når, hvorfor og hvordan de skal gjennomføres,
  • styrket sine rettskrav og sin rettssikkerhet og
  • styrket sine klagerettigheter og -muligheter.

Dersom tjenestetilbudet ble spesifisert og vedtakene mer detaljert, ville det også gi bedre muligheter til å etterprøve kvaliteten på tjenesteutøvelsen, måle effekten av tjenestene den enkelte får og kunne fremsette konkrete klager på manglende oppfyllelse av tjenestene.

For pårørende vil det være lettere å «følge med» på hvordan rettighetene ble oppfylt, og for tjenesteyterne ble det enklere å kunne melde avvik dersom tjenester ikke ble gitt i samsvar med vedtak.

For sykehjemmet og kommunen vil summen av enkeltvedtak også gi bedre grunnlag for å beregne personell- og kompetansebehov, og å lage budsjett og personellplaner som bygger på konkrete oversikter over faktiske behov – ikke standardiserte normtall.

Innvendingene mot å innføre spesifiserte enkeltvedtak i sykehjem, vil dels være at det krever mer saksbehandling og papirarbeid, dels usikkerhet knyttet til om sterkere rettigheter for sykehjemsbeboere kan utløse økte behov for personellressurser.

Til begge innvendingene er det å si at dette er den måten vi tildeler tjenestetilbud til de øvrige som mottar helse- og omsorgstjenester på. Hvorfor skal vi ikke gjøre det for dem som har størst behov, og kanskje trenger det mest?

Det kan også hevdes at kvalitetsforskriften for beboere i sykehjem i prinsippet vil dekke de behov pasientene har for helse og omsorgstjenester, hvis den blir etterlevd. Til det kan det sies at kvalitetsforskriften er generell og gjelder alle beboerne, mens enkeltvedtak vil ta utgangspunkt i den enkelte beboers behov for pleie og bistand og er således individualisert og målrettet.

En annen innvending er at det kan tenkes at viktige forhold som ikke har fått enkeltvedtak, kan bli oversett eller nedprioritert. Til det kan det sies at alle viktige forhold bør omfattes av enkeltvedtak. På den måten sikres det best at det ikke overses eller nedprioriteres.

Det er ellers grunn til å peke på at sykehjemspasienter rettslig sett også står svakere enn andre når det gjelder å få deler av sitt bo- og tjenestetilbud finansiert gjennom folketrygden (medisiner, hjelpemidler etc.) og Husbanken (bostøtte), og er henvist til det kommuneøkonomien gir rom for.

Innføring av enkeltvedtak for utforming av tjenestetilbudet til den enkelte beboer i sykehjem bør derfor i neste omgang føre til endringer i finansierings- og egenbetalingsordningene, slik at sykehjemsbeboerne beholder samme rettigheter som andre ved flytting til sykehjem.

På lang sikt vil det bidra til å samordne, forenkle og effektivisere det kommunale helse- og omsorgstjenestetilbudet.