Også voksne trenger vern

I en tale president John F. Kennedy holdt ved American University i Washington DC 10. juni 1963, la han vekt på at på tross av de mange forskjellene som eksisterer mellom mennesker og nasjoner, er det noen helt sentrale fellestrekk som forener, på tvers av forskjeller i kultur og levesett, og på tvers av landegrenser.

USAs 35. president sa: « … våre mest grunnleggende fellestrekk (som mennesker) er at vi alle befolker denne samme planeten. Vi puster alle den samme luften. Vi verner alle om våre barns framtid. Og vi er alle dødelige.»

Jeg kom til å tenke på dette sitatet i møte med et foreldrepar som kort tid før hadde opplevd at datteren deres hadde blitt hentet på skolen av barnevernet, med videre bistand av politiet. Foreldrene ble først gjort kjent med at de var mistenkt for å ha øvd vold mot sin egen datter etter at hun var tatt fra dem. Først etter ett døgn ble de gjenforent med datteren.

Hentingen av barnet var også en stor overraskelse for helsevesenet, som kjente familien godt, og ikke satt med opplysninger som pekte i retning av at barnet hadde lidd noen overlast. Helsevesenets oppfatning er ikke endret i ettertid.

I en artikkel i Dagbladet 14. mars 2019 hevdet psykologene Magne Raundalen og Willy Tore Mørch at antall omsorgsovertakelser i Norge er for høyt. Ifølge Mørch mangler barnevernstjenestene kompetanse i foreldreveiledning.

Raundalen delte denne oppfatningen, og mente at barnevernstjenesten har en tendens til å sette sammen enkelthendelser og gjøre det til et helhetsbilde som ikke nødvendigvis blir riktig.

Uttalelsene fra de to erfarne barnepsykologene falt under Barnevernskonferansen 2019 på Gardermoen i mars. Psykologene ønsket endringer i barnevernet for å bedre kvaliteten på beslutningene som barnevernet tar.

I et intervju med Dagbladet i tilslutning til konferansen, publisert 14. mars, uttalte Magne Raundalen: 

«Det oppstår et hysteri rundt dette med å slå barn. Ofte kan dette enkelt løses ved å ta kontroll på foreldrene, veilede dem, overbevise dem om at dette er skadelig for barna og få dem til å slutte med å slå.»

Raundalen la til: « … det er ingen tvil om at det også kan være traumatisk og skadelig for barn å bli skilt fra sine foreldre … Omsorgsovertakelse er det mest alvorlige familier kan utsettes for i fredstid, …»  

Jeg antar at enhver voksen med sansene i behold og rimelig normale åndsevner mener at barn ikke skal lide overlast. Jeg tror også at oppegående voksne mener at det er en samfunnsoppgave å bidra til å stanse all form for vold og overgrep mot barn. Spørsmålet blir likevel med hvilke virkemidler dette best kan skje.

I den nevnte Dagbladet-artikkelen uttrykker barnevernsmyndigheten uenighet i kritikken fra Mørch og Raundalen, og mener at det ikke er dokumentasjon som tilsier at det er for mange omsorgsovertakelser:

«Det er ingen tvil om at barnevernet bør komme på banen så tidlig som mulig når problemer oppstår så det blir enklest mulig å gi god og virksom hjelp etter prinsippet om ‘mildeste mulige inngrep’ slik loven tilsier», sier divisjonsdirektør Kjetil Andreas Ostling i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) til Dagbladet 14. mars.

Ostling hevder i artikkelen at de altfor ofte hører fra barna at barnevernet kom for sent, og svært sjelden at barnevernet kom for tidlig.

Jeg antar at barnevernet opplever så mye kritikk, fra så mange hold, at en naturlig refleks er å besvare kritiske anmerkninger på den måten Ostling gjør i sitt tilsvar i Dagbladet.

Sitatet fra Kennedys tale ved universitetet i Washington viser hvordan de fleste av oss tenker på våre barn, slik vi tenker på det å puste, eller å skulle dø. For de aller fleste foreldre er våre barn det viktigste vi har som knytter oss til livet. Mange går gjennom skilsmisser og samlivsbrudd, men bare de aller færreste slutter å bry seg om sine barns framtid.

Det blir derfor noe berettiget truende med myndigheter som griper inn i forholdet mellom foreldre og barn uten på forhånd å gjøre alt som står i menneskelig makt for å forsikre seg om at inngrepet er strengt nødvendig.

Norske barnevernsmyndigheter burde, som barnepsykologene Raundalen og Mørch, selv påpeke at de ikke er godt nok faglig rustet til å foreta svært krevende faglige vurderinger, og at det ville bedret kvaliteten på vurderingene med et tettere formalisert samarbeid med helsepersonell. Barnevernet burde hatt generell tilgang til barnepsykologer i sitt arbeid, men også ha regelmessige møter med helsesykepleiere og fastleger før det eventuelt kommer til omsorgsovertakelse.

Familier sees gjerne utenfra, og ikke med barnets øyne, innenfra. Anais Nin har sagt det ganske treffende: «Vi ser ikke tingene slik de er. Vi ser dem slik vi er.»