Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Eksperimenter kan gi bedre beslutningsgrunnlag

Også verdens rikeste land må prioritere, og vi trenger kunnskap om hva som virker. Da kan eksperimenter være nyttige.

Hva var vitsen med å trekke lodd om hvem som skulle få lærebøker, vil noen kanskje lure på.

Kunnskap er en nøkkelingrediens for god politikkutforming. I oktober i år ble Nobels minnepris til de økonomiske vitenskaper delt ut for 51. gang. Forskerne Abhijit Banerjee, Esther Duflo og Michael Kremer fikk prisen «for sin eksperimentelle tilnærming til å redusere global fattigdom».

Spørsmål knyttet til global fattigdom er selvfølgelig viktige, men det er hovedsakelig en annen grunn til at jeg skriver om denne prisen her. Grunnen er metodene de har brukt, som er en viktig del av begrunnelsen for hvorfor de fikk prisen.

Hva har de gjort? For det første har de prøvd å dele de enorme temaene «fattigdom» og «utvikling» opp i mindre spørsmål, som «Gir tilgang til lærebøker bedre læringsutbytte?» og «Hvordan kan vi få folk til å komme til helsestasjonen for å få vaksiner?»

For det andre har de forsøkt å besvare disse mindre spørsmålene ved å gjennomføre nøye planlagte randomiserte, kontrollerte eksperimenter.

«Randomisert» innebærer at det er tilfeldig hvem som får et tiltak og hvem som ikke får det – man trekker lodd. I spørsmålet over om lærebøker, var det for eksempel tilfeldig hvilke skoler som fikk lærebøker.

Fordelen med å trekke lodd er at man kan forvente at de to gruppene man vil sammenligne er like, bortsett fra akkurat det som har med loddtrekningen å gjøre. Det hadde for eksempel ikke vært tilfellet hvis forskerne bare hadde gitt bøker til de elevene de trodde trengte dem mest eller hadde lett etter skoleklasser med og uten lærebøker. Da hadde det vært mye som hadde gjort klassene med og uten bøker forskjellige, og å sammenligne de to gruppene kunne blitt misvisende.

Nobelprisvinnerne var blant pionerene i anvendelsen av slike såkalte felteksperimenter på spørsmål knyttet til fattigdom og utvikling, men eksperimenter har også en historie i andre samfunnsfag og er nå i ferdig med å bre ytterligere om seg.

Dette gjelder også i Norge: Ved Frischsenteret holder vi på med å gjennomføre flere eksperimenter, blant annet i samarbeid med offentlige myndigheter. Noen av disse forsøkene trekker lodd direkte blant enkeltpersoner, mens andre trekker blant grupper, for eksempel kommuner. Kunnskapen disse eksperimentene genererer, vil gå inn i beslutningsgrunnlaget for framtidig politikkutforming.

Hva var vitsen med å trekke lodd om hvem som skulle få lærebøker, vil noen kanskje lure på, det er da åpenbart at alle burde få det?

Det siste trodde de som gjennomførte studien også, men de ville måle hvor stor forskjell det gjorde, siden ressurser er begrenset. Overraskelsen var derfor stor da de i etterkant fant ut at barna på skolene med lærebøker ikke viste seg å ha lært mer enn de andre!

Funn som dette satte i gang oppfølgingsarbeid som viste at det som gjorde en forskjell, var å ha både lærebøker og noen som kunne hjelpe (særlig de svakeste) elevene å bruke lærebøkene.

Et viktig poeng her er at dette hadde man ikke funnet ut av hvis man bare hadde delt ut lærebøker til alle, noe som godt kunne ha skjedd, ettersom «alle» var enige om at lærebøker selvfølgelig var nyttig.

Finnes det eksempler på tiltak eller virkemidler i Norge som alle mener er nyttige, men hvor kunnskapsgrunnlaget egentlig er ganske spinkelt? Selv om Norge er verdens rikeste land, så må vi også prioritere, og vi trenger kunnskap om hva som virker.

Er det ikke urettferdig å trekke lodd? Hvis vi virkelig vet at noe virker, så, ja, da kan det være urettferdig. Men ofte vet vi faktisk ikke det, og fagfolk er uenige. I noen tilfeller kan det faktisk være sånn at tiltak er negative. I begge tilfeller vil jeg si at da er det etisk riktige, både overfor nåtidige og ikke minst framtidige mottakere av tiltaket, å forsøke å finne så godt som mulig ut av saken med grundige metoder.

I tillegg vil det ofte være kapasitetsbegrensninger og praktiske forhold som gjør at ikke alle kan få et tiltak nøyaktig samtidig – kanskje man da kunne trekke lodd og tilegne seg kunnskap i samme slengen?

Prisen i år har fått ekstra oppmerksomhet fordi det bare var andre gang den gikk til en kvinne. Esther Duflo var i tillegg den yngste vinneren i historien.

I økonomisirkler har det også vært hyggelig å se en overveldende mengde lykkønskninger som trekker fram hvor gode lærere og generelt hjelpsomme og sjenerøse alle tre prisvinnerne er. Dette har nok vært en viktig grunn til at de har lyktes så godt – de kunne umulig gjennomført slike store eksperimenter på egen hånd. De må ha vært gode til å jobbe med partnere, organisasjoner på bakken og myndigheter.

Jeg vil derfor avslutte med en oppfordring til kommunalt ansatte og andre til å tenke gjennom om kanskje noe av det de holder på med, kunne ha nytte av en slik planlagt, eksperimentell evaluering? Hvis situasjonen gjør det mulig å trekke lodd, flott, men hvis ikke, planlegg i hvert fall evaluering i god tid før iverksetting og kontakt gjerne en forsker i prosessen.