I den norske debatten er målet om høy valgdeltakelse og en representativ velgergruppe i større grad sett på som et gode i seg selv, og blir i liten grad gjenstand for en politisert debatt, skriver Signe Bock Segaard.

I den norske debatten er målet om høy valgdeltakelse og en representativ velgergruppe i større grad sett på som et gode i seg selv, og blir i liten grad gjenstand for en politisert debatt, skriver Signe Bock Segaard.

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Demokratiet må utvikle seg i tråd med tiden

Vi bør feire lokalvalgenes rolle i å finne ut hvordan demokratiet kan bli enda mer inkluderende og representativt.

Nylig gikk danskene til valgurnene for å stemme over hvem som skal styre i landets 98 kommuner. Å følge med på det danske lokalvalget kan imidlertid også bidra til å opplyse sider ved det norske demokratiet.

Jeg er av dansk opprinnelse. I mer enn 20 år har jeg vært valgforsker med bosted og arbeidsplass i Norge. For meg er noe av det mest påfallende – og gledelige – ved det norske lokaldemokratiet at det også brukes som et levende demokratisk laboratorium der ideer og tiltak prøves ut.

Demokratiet kan ikke være en statisk størrelse hvis det fortsatt skal ha legitimitet og tillit i befolkningen.

Målet med eksperimentene i det norske lokaldemokratiske laboratoriet er i hovedsak ett av to: Enten å øke valgdeltakelsen og -tilgjengeligheten, eller å gjøre gruppen av velgere og av folkevalgte mer representativ for befolkningen som helhet.

Slik økes kunnskapsgrunnlaget for hvordan demokratiet kan utvikles og bli enda mer inkluderende og representativt.

Disse eksperimentene er særlig interessante i lys av en debatt som har gått i Danmark i forkant av årets valg, rundt bruken av såkalte valgbusser. Valgbussene er mobile valglokaler som kjøres ut til områder med lav valgdeltakelse for å gjøre det lettere for beboerne der å avgi sin stemme.

Tiltaket er imidlertid blitt kritisert av flere danske politikere og forskere, blant annet fordi beboerne i disse områdene som en hovedregel stemmer mer på den politiske venstresiden. Det blir derfor stilt spørsmål ved om denne gruppen skal få «ekstra hjelp» til å avgi sin stemme, siden det tenkelig kan påvirke valgresultatet.

I den norske debatten er målet om høy valgdeltakelse og en representativ velgergruppe i større grad sett på som et gode i seg selv, og blir i liten grad gjenstand for en politisert debatt. Det øker sannsynligvis viljen til å gjennomføre forsøk med å utvide tilgangen til den demokratiske prosessen.

La meg komme med tre eksempler fra det siste tiåret:

  • Forsøkene med internettvalg i 2011 og 2013.
  • Forsøkene med stemmerett for 16/17-åringer.
  • Forsøkene med å sende SMS eller brev med oppfordring om å bruke stemmeretten.

Forsøkene med internettvalg ble gjennomført ved lokalvalget i 2011 og ved stortingsvalget i 2013. I 2011 fikk nesten 170.000 velgere i ti kommuner mulighet til å avgi stemmen sin via internett. De kunne også endre stemmen sin fram til valgdagen og enda velge å gå i stemmelokalet og avgi en papirstemme som i så fall erstattet den digitale stemmen.

Tallene viser at 26 prosent av alle stemmene i disse kommunene ble avgitt på internett dette året – og hele 70 prosent av forhåndsstemmene ble avgitt digitalt.

Slik sett kan forsøket sies å ha vært en suksess – men hadde liten betydning for valgdeltakelsen.

Samtidig er det en utfordring ved internettvalg at de foregår i ukontrollerte omgivelser. Det er for eksempel vanskeligere å kontrollere at ingen avgir stemmen sin under press eller tvang fra andre. Ordningen har derfor så langt ikke blitt tatt inn i det norske valgsystemet.

To forsøk er gjennomført i Norge med å senke stemmerettsalderen slik at 16- og 17-åringer kan stemme ved lokalvalg: I 2011 og 2015.

Danmark gjorde et tilsvarende forsøk i 2009, men med en vesentlig forskjell: I det danske oppsettet ble ikke stemmene fra de unge talt som del av det offisielle valgresultatet. Vi må kunne anta at det at stemmene ikke fikk noen politisk betydning, påvirket de unges entusiasme for å delta.

Resultatene fra de norske forsøkene viser at de unges politiske preferanser ikke skilte seg vesentlig fra de eldre velgernes, og de unge som deltok i ordningen så ikke ut til å ha høyere valgdeltakelse ved påfølgende valg.

Én forskjell var imidlertid synlig: Når stemmerettsalderen senkes, øker antallet unge medlemmer av kommunestyrene. Tanken om nedsatt stemmerettsalder er likevel, i likhet med internettvalgene, lagt på is foreløpig.

Ved lokalvalgene i 2015 ble det for første gang gjort forsøk med velgermobilisering ved hjelp av SMS og brev. Mer enn 130.000 personer mottok en tekstmelding med en påminnelse om valget og en oppfordring om å stemme.

Kampanjen var særlig effektiv blant velgere under 30 år – deltakelsen blant de unge økte med 4,6 prosentpoeng – men også blant de middelaldrende og eldre velgerne så man en effekt.

Det ble også sendt ut brev til velgere med innvandrerbakgrunn med informasjon om stemmegivningen og argumenter om hvorfor man bør stemme. Blant utenlandske statsborgere som nylig hadde fått stemmerett, økte valgdeltakelsen med mellom 5 og 7 prosentpoeng blant de som mottok brevene.

Ved lokalvalget i 2019 ble begge disse tiltakene innført som generelle ordninger. Valgdirektoratet sendte ut SMS til alle velgere og brev til innvandrere med stemmerett.

Kun det siste av disse tre forsøkene har altså blitt en permanent ordning. Likevel har de alle bidratt til ny kunnskap som er nødvendig for å utvikle lokaldemokratiet i takt med endringene i samfunnet. Demokratiet kan ikke være en statisk størrelse hvis det fortsatt skal ha legitimitet og tillit i befolkningen.

(Signe Bock Segaard leder den norske lokalvalgundersøkelsen 2019 og 2023 sammen med Jo Saglie.)