Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Bli en politisk leder!

Det er mye bra med norsk lokaldemokrati, men likevel mye å forbedre. Kanskje alle folkevalgte bør tenke på seg selv som en politisk leder?

Norsk lokaldemokrati er godt, men kan bli bedre, sier fagsjef Dag-Henrik Sandbakken i KS til Kommunal Rapport i slutten av mai.

52 prosent av lokalpolitikerne sluttet ved forrige valg. Det er et høyt tall.

Dette er en formulering jeg kan stille meg bak. Selv om vi kan være stolte av det norske demokratiet, hva kan gjøres bedre?

I ei ny bok – «Folkevalgt og politisk leder» – sees alle lokalpolitikere på som politiske ledere. Kanskje kan den innfallsvinkelen hjelpe folkevalgte å finne rollen sin bedre? Det betyr at man må se på seg selv som noe mer enn å fatte vedtak i det enkelte utvalg og kommunestyre.

Hver folkevalgte representerer et stort antall borgere. Det er i seg selv en lederrolle. Denne lederrollen kan benyttes til å sette saker på dagsordenen, og stake ut kursen for sitt lokalsamfunn.

«Det politiske spillet har vært det vanskeligste å lære. Jeg synes det har vært krevende å skulle tenke på hva som er taktisk for partiet. Det overrasket meg veldig at det var så mye spill, og det er vanskelig å bli hørt når man kommer inn som ny.»

Dette er beskrivelsen fra en lokalpolitiker jeg snakket med en tid tilbake. Han hadde lang erfaring i frivillige foreninger, og engasjerte seg i politikken fordi han ville bidra til å utvikle lokalsamfunnet. Men han hadde fått nok av spillet, og takket nei til å stå på liste etter bare én periode.

Han er ikke alene om det. Norske kommunestyrer har svært høy «turnover» – altså en stor andel av politikerne skiftes ut ved hvert valg.

52 prosent av lokalpolitikerne sluttet ved forrige valg, ifølge SSB. De fleste slutter etter eget ønske. Det er et høyt tall. Norge ligger godt over våre nordiske naboer.

Vi har i mange år hatt ganske mye høyere turnover enn Danmark, Finland og Sverige. Hvis turnover er en mål på kvaliteten på demokratiet, skårer altså Norge ikke så bra.

Manglende kontinuitet gjør det vanskeligere å bli en effektiv folkevalgt, for det tar tid å lære seg hvordan det politiske arbeidet fungerer.

Når jeg snakker med ferske politikere på tomannshånd, er det ganske mange som sier at politikken fungerer annerledes enn de trodde. Det er mer krevende enn foreningsliv, fordi politikk ikke bare handler om å utvikle lokalsamfunnet eller foreningen på best mulig vis.

Lokalpolitikk er mer preget av interessekamper, makt og kamp om posisjoner – og om å styrke sitt parti på bekostning av andre partier – nettopp det lokalpolitikeren jeg snakket med, var lei av.

Kommuner flest er styrt etter formannskapsmodellen, som legger vekt på konsensus. Det utøvende organet – formannskapet – er bredt representert. Ideen er at formannskapet skal fungere som et politisk verksted. For at dette skal fungere, må debattene være frie, konstruktive og løsningsorienterte.

Men i norske kommuner er disse møtene også arenaer hvor man kan markere seg selv og sitt parti. Derfor kan diskusjonene lett bli preget av spillpregede debatter og forutinntatte posisjoner – på bekostning av fellesskapet.

Å håndtere balansen mellom konflikt og konsensus er en krevende øvelse. Rammebetingelsene for slike debatter er dårligere i Norge enn i andre nordiske land, fordi debattene her til lands er lovpålagt å være åpne.

I andre nordiske land er møtene i utvalg og formannskap lukket, nettopp for å stimulere til den frie debatt.

Men selv om den enkelte kommune ikke kan endre kommuneloven, er det noen tiltak de kan gjøre. Det viktigste er å øke bevisstheten rundt rollen som folkevalgt. Mange folkevalgte har bare et kort introduksjonsprogram i starten av perioden. Så blir de kastet ut på dypt vann, kanskje i en politisk kultur med sterke blokker mellom posisjon og opposisjon. Kanskje er de henvist til å vandre i skyggenes dal, altså i opposisjonens tilværelse.

De politikerne som forventer at alle vil hverandres beste, kan lett bli skuffet. Fordi forventningene er uklare, og mange er usikre i rollen. Og ideen om posisjon og opposisjon står fjellstøtt i mange kommuner, selv om dette burde være et fremmedelement i formannskapsmodellen.

Ett tiltak for å bedre lokaldemokratiet, er at kommunestyret møtes regelmessig utenfor den ordinære møtekalenderen. Ikke for å behandle saker, men for å diskutere hvordan man skal arbeide.

I boka «Folkevalgt og politisk leder» foreslås det fem temaer for slike diskusjoner:

  • Hvorfor ble du politiker – hva motiverer deg?
  • Hvordan sikrer man gode vilkår for politisk debatt?
  • Hvordan kan administrasjonen bidra til å styrke lokaldemokratiet?
  • Hvem kan man involvere i det politiske arbeidet?
  • Hvordan blir det politiske arbeidet synliggjort i offentligheten?

Det norske lokaldemokratiet har mange kvaliteter. Men det har også noen forbedringspunkter. Derfor trengs en fordomsfri debatt om hva som kan forbedres. Ingen er bedre til å lede an i en slik debatt enn de som har skoen på – nemlig lokalpolitikerne selv.