Behov for reform-pause

Statsminister Erna Solberg har denne uka fått nytt mannskap. Selv om regjeringsplattformen fortsatt ligger der, gir nye politiske ledere alltid en fare for nye, store reformer. La oss håpe at det ikke skjer. For store offentlige reformer skaper lett like mange problemer som de løser.

Når problemer dukker opp i offentlig sektor, kjemper gjerne politikerne om å løse problemet. Svaret er gjerne en reform. I sum gir dette en strøm av reformer.

Her til lands kjenner vi problemene som følger av Nav-reformen, politireformen, samhandlingsreformen og flere andre reformer.

Men reformproblemet er langt fra særnorsk. Reformiveren er velkjent fra mange land.

Før jul møttes nordiske kommuneforskere til den årlige kommuneforskerkonferansen. Denne gang var vi i Finland, og vi fikk vi en oppdatering på den finske regionreformen.

Dette var tiårets største finske reform, og betød en massiv overføring av oppgaver fra finske kommuner til nye regioner. Det meste av helse- og sosialtjenester skulle overføres fra kommuner til de nye regionene, og skulle gi både bedre tjenester og besparelser på inntil 3 milliarder euro.

For kommunene var arbeidsmengden kolossal. En usedvanlig ærlig finsk kommunedirektør ga et usminket bilde av reformarbeidet sett fra sin kommunes side. Han oppsummerte reformen slik:

• Mer dårlig stemning i og mellom kommunene.
• Mye skittkasting på hverandre i lokalmediene.
• Mye ugjort arbeid, fordi all ledig kapasitet går med til reformarbeid.
• Faglig utvikling blir skadelidende, fordi reformen tar all kapasiteten.
• Prosessene har kostet mye penger og tatt søkelys fra økonomisk effektiv drift, slik at de økonomiske resultatene blir dårligere.
• Arbeidsmengden er så stor, og forutsetningene for å lykkes var så dårlige, at mange ledere og dyktige medarbeidere fant seg andre stillinger.
• Svekket tillit til kommunene.

Reformen i Finland var ekstra spesiell, siden den ble stoppet av den svenske Riksdagen i tolvte time, og ga påfølgende regjeringskrise og regjeringsskifte i Finland sist vinter. Reformen ble altså stoppet. Dermed ble det lagt ned enormt mye bortkastet arbeid i mange finske kommuner.

Når man tenker på hvor irritert man blir hvis man mister en times arbeid på en pc som ikke har autolagret seg, kan man forstå hvor stor irritasjonen blir når flere års arbeid – i et helt land – blir slettet i siste liten.

Den politiske logikken betyr mer enn mange tenker på i reformarbeid. En ny statsråd, eller en ny regjering, kan lett endre mye på forgjengerens prestisjeprosjekter. Derfor finnes den byråkratiske læresetningen om at ens arbeidsoppgaver skal utføres med energi, men ikke med entusiasme.

Eller som byråkraten sier det i Yes Minister: «Ærede statsråd, jeg har ingen mening om noe spørsmål, jeg er bare en ydmyk container hvor statsråden kan tømme fruktene av sin politikk oppi».

Nobelprisvinner Daniel Kahneman har med sine studier av «planleggingsfellen» vist at mennesker har en tendens til å overvurdere muligheten for suksess, og undervurdere mulighetene for fiasko. Det er all grunn til å tro at dette også gjelder for politikere. Dette er viktig å ha med seg når reformer skal utformes.

I en stor studie av reformer i hele Europa, er en hovedkonklusjon at store reformer ikke er noe sikker vei til suksess. Faktisk er det ganske så vanlig at reformer mislykkes, og verken gir forbedringer av tjenestene eller sparte kostnader.

En av «ur-reformatorene» i det norske byråkratiet er tidligere departementsråd Tormod Hermansen. Han sto bak den store NOU-en «En bedre organisert stat» i 1989, som ses på som startskuddet for New Public Management-bølgen her til lands.

Når Hermansen gjør opp status over reformarbeidet i Norge, tar han et oppgjør med de store «big bang-reformene» – nettopp fordi de ofte hviler på en politisk logikk, og ikke en faglig basert tilnærming.

Jeg tviler på at det står på dagsordenen i Davos, men når verdens problemer skal løses, er store reformer bare i begrenset grad løsningen. Uten at de som sitter nærmest problemet er enig i problembeskrivelsen, og muligheten for løsninger, er det stor sjanse for at reformene mislykkes.

Det beste rådet i reformarbeidet er derfor å satse på stegvis forbedring – altså små skritt basert på faglige forbedringer.