Urbaniseringen kan ikke stanses

Fram til 2050 vil 140 kommuner i distriktene få færre og eldre innbyggere, mens kommunene i de store byområdene vil vokse kraftig.

Det spår Statistisk sentralbyrå (SSB) i sin nye befolkningsframskriving, som de har laget med få års mellomrom i hele etterkrigstida. Fruktbarhet, dødelighet, innvandring og flytting skaper sammen endringer i befolkningen.

Konklusjonen er langt fra overraskende. Sentralisering av befolkningen har vært en klar trend i Norge siden 1800-tallet, ifølge SSB. Den har skutt fart de siste 40–50 årene. Siden 1980 har andelen av befolkningen som bor i kommuner med flere enn 20.000 innbyggere vokst fra 56 til 70 prosent.

Karin Andersen, SVs kommunalpolitiske talsperson, gir Solberg-regjeringens manglende distriktspolitikk skylda for sentraliseringen. SSBs rapport viser riktig nok at litt flere har flyttet fra distriktene til sentrale strøk etter at Erna Solberg ble statsminister, men det er små variasjoner i det store bildet: Sentraliseringen av befolkningen har pågått lenge, under skiftende regjeringer.

Urbanisering er en sterk global trend som skyldes grunnleggende endringer i næringsstruktur og teknologi – fra landbruk til industri og service. Det er Utviklingen, med stor U.

Urbaniseringen kan ikke stanses med politiske vedtak. Den kan i beste fall bremses litt – som den norske distriktspolitikken har klart et stykke på vei. Det er et tverrpolitisk mål at det skal bo folk i hele vårt langstrakte land.

Flere utdanningsmuligheter og flere spennende jobber med høyere lønn, er det som trekker ungdom til byområdene. Kort avstand til offentlige tjenester og et rikt kultur- og fritidstilbud, gjør også byene attraktive å bo i. En effektiv distriktspolitikk må altså bidra til utdanning og arbeidsplasser i distriktene, opprettholde gode offentlige tjenester og tilby en meningsfull fritid. Dette er partiene enige om, men de er uenige om virkemidler og prioriteringer.

Solberg-regjeringen er særlig blitt kritisert for å sentralisere statlige tjenester og arbeidsplasser i distriktene, og innrømmer i distriktsmeldingen som Stortinget skal behandle i høst at det kanskje har blitt for mange strukturendringer på en gang – med reformer i politiet, sykehusene, høyre utdanning, rettsvesenet og skatteetaten.

Regjeringens distriktspolitikk er generell: Lavere skatter og avgifter, bedre veier, raskere bredbånd og utdanningsmuligheter skal legge til rette for næringslivet. De rødgrønne er åpne for mer målrettede ordninger.

Når de unge flytter, blir de eldre og ufruktbare igjen i bygda. Eldrebølgen kommer til hele landet, men på forskjellige tidspunkt. I Innlandet er det allerede flere eldre over 65 år enn unge under 20. Denne aldringen vil skje i resten av fylkene fram til 2030 – bortsett fra i Rogaland og Oslo, hvor den vil ta litt lengre tid.

Både fortettingen rundt de store byene og flyttingen fra distriktene er store politiske utfordringer. Byveksten legger et sterkt press på utbygging av transport, boliger og tjenester. I distriktskommunene øker presset på helse- og omsorgstjenestene, samtidig som skatteinntektene faller. sk ønsker

SSBs befolkningsframskrivninger er et viktig verktøy i lokal og nasjonal planlegging, selv om prognosene ikke alltid treffer. De gir litt bedre tid til å bygge ut barnehager, skoler, eldreomsorg og infrastruktur til nye innbyggere.

Befolkningsendringene får også konsekvenser for hvordan kommuneinndelingen bør være, og var en viktig begrunnelse for kommunereformen. Når byene og deres omland vokser sammen til ett byområde med flere kommuner, hindrer dagens kommunestruktur en helhetlig areal- og transportpolitikk.

Det blir ikke færre eldre av at to-tre-fire kommuner i distriktene slår seg sammen, men en større kommune blir bedre i stand til å tilby gode tjenester. Fagmiljøene blir større og mer attraktive for kompetent arbeidskraft. Ved å samle kreftene kan en ny kommune drive mer aktiv nærings- og samfunnsutvikling. Større distriktskommuner kan motvirke sentralisering.

Koronakrisen, og frykten for nye pandemier i framtiden, kan få betydning for befolkningsutviklingen, antyder SSB-forskerne, uten at de vil spå noe om det ennå.

Det kan tenkes at pandemien gjør spredtbygde strøk mer attraktive enn tett befolkede byer. Dødeligheten i Norge vil ikke påvirkes merkbart, men innvandringen vil bli mindre, i hvert fall på kort sikt. Om karantene og hjemmekontor gir høyere eller lavere fruktbarhet, får vi vite mer om mot slutten av året.

Men skal den tunge urbaniseringstrenden snus, må det skje grunnleggende endringer i teknologi og næringsstruktur. Digitaliseringen virker sterkt i motsatt retning. Den gjør studier og arbeid – og kultur og fritid – mindre stedsavhengig.

Klimakrisen presser fram et grønt skifte i energi- og industriproduksjon. I Norge ligger fornybare ressurser først og fremst i distriktene. Bærekraftig matproduksjon kan også bli mer lokal.

Selv om urbaniseringen har pågått de siste par hundreårene, er det ikke sikkert den fortsetter inn i evigheten.