Slaget om Osloskolen

Etter 18 år som utdanningsdirektør i Oslo skal Astrid Søgnen ha blitt bedt om å gå av når hun i november fyller 67 år. Umiddelbart etterpå varslet Søgnens nærmeste medarbeidere om et uholdbart arbeidsmiljø, som de begrunnet med skolebyråd Inga Marte Thorkildsens (SV) lederstil.

Hun svarte i mediene ved å fortelle om vanskelige samarbeidsforhold og at hun har savnet åpenhet og imøtekommenhet til nye faglige innspill og politiske føringer. Etatens ledere oppfatter disse uttalelsene som gjengjeldelse, og har sendt nok et varsel.

Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) vil selv behandle varslene. Han vil ikke permittere byråden som han uttrykker full tillit til. Heller ikke Søgnen viser tegn til å vike. Ifølge Dagsavisen har hun engasjert arbeidsrettsadvokat for å kjempe for sin stilling.

Hva resultatet blir av det som av flere beskrives som en maktkamp mellom Søgnen/Utdanningsdirektoratet og Thorkildsen/byrådet, venter mange av oss på med stor spenning.

At toppbyråkrater varsler mot den politiske ledelsen, er nesten uhørt. Demokratiet er jo avhengig av at byråkratene lojalt iverksetter politiske vedtak. Men også embetsverkets toppsjikt har rett på et forsvarlig arbeidsmiljø.

At politikere – statsråder, byråder og ordførere – offentlig kritiserer egen administrasjon, skjer heller ikke så ofte. De fleste arbeidsgivere velger å ta oppvasken internt, til de eventuelt gir opp og bytter ut administrasjonens leder.

Thorkildsen har tidligere beskrevet Utdanningsetaten som et tankskip. Det snur som kjent ikke på femøringen. Etter bare ni måneder som skolebyråd har hun altså konkludert med at hun ikke får ledet etaten på rett kurs med Søgnen til rors.

Men hva er det så Thorkildsen er så misfornøyd med?

Tross et broket elevgrunnlag er det få kommuner som har lyktes bedre enn Oslo med å lære sine unge å lese, skrive og regne. Den ene borgerlige skolebyråden etter den andre har solt seg i glansen av Søgnenskolens gode resultater på nasjonale prøver.

Søgnen har også satt tydelige spor i hele Skole-Norge. Som statssekretær for Ap var hun sentral i utformingen av 90-tallets skolereformer. Senere ledet hun kvalitetsutvalget, som la grunnlaget for Kunnskapsløftet og innføringen av nasjonale prøver. Som utdanningsdirektør i Oslo har hun også innført de såkalte Osloprøvene, for å teste elevene oftere og i flere fag. Lærerne må vite hva elevene ikke kan, for å gi dem tilpasset opplæring, er omkvedet.

Men alle lærere kjenner seg ikke igjen i glansbildet av Osloskolen. Ikke alle foreldrene heller. Facebook-gruppene «Livet bak fasaden i Osloskolen» og «Foreldreopprør i Osloskolen» har tusenvis av følgere. De uheldige sidene av testregimet og opptakssystemet som skaper A- og B-skoler i videregående, diskuteres flittig her.

At mange ønsket en annen skolepolitikk var medvirkende til de rødgrønnes valgseier i Oslo i 2015. Innen neste høst må byrådet ha vist seg tilliten verdig.

Hvilke føringer er det så etatens ledelse motsetter seg i en slik grad at byråden angivelig «roper høyt og skriker til enkelte medarbeidere, gestikulerer vilt, gråter og mistenkeliggjør tilstedeværende»? Det vet vi foreløpig lite om, bortsett fra at byrådslederen har bedt kommuneadvokaten granske de delene av varslene som omhandler mulige brudd på taushetsplikt, offentlighetslov og anskaffelsesregler. 

Hvilke endringer etaten har fått i oppdrag å iverksette, er derimot beskrevet i de årlige tildelingsbrevene fra byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap (OVK).

De forteller oss at de rødgrønnes første skolebyråd, Tone Tellevik Dahl (Ap), alt i 2016 ga beskjed om at skolene heretter selv skulle vurdere om «den totale prøvebelastningen» ble for stor for deres elever. De fleste Osloprøvene ble frivillige. Rektorene skulle få «økt myndighet til å utøve et aktivt pedagogisk lederskap». Skolene har ulikt elevgrunnlag og må derfor velge virkemidler ut fra egne mål og utfordringer, understreket hun. Underforstått: Utdanningsetatens ledelse vet ikke nødvendigvis hva som er best for elevene på den enkelte skole.

Utvalgte skoler og bydeler i Oslo øst fikk flere lærere og gratis kjernetid i skolefritidsordningen. Systemet som fordeler penger mellom skolene i videregående skulle evalueres. Kommunen skulle ha en åpen og tillitsbasert kultur. De skoleansatte skulle stimuleres til å delta i den offentlige debatten.

Da Søgnen fikk neste tildelingsbrev i januar 2017 hadde bystyret vedtatt følgende tre styringsprinsipper for Osloskolen: Tidlig innsats, positiv forskjellsbehandling (for å utjevne sosiale forskjeller), og økt tillit til og handlingsrom for rektorer og lærere.

Byrådsavdelingen gjentok og utdypet sitt krav om en tillitsbasert ledelse av skolene. Selv viste den etaten liten tillit. Den fant det nødvendig å gjennomgå etatens styringssystem, for å sikre at de politiske føringene fra bystyre og byråd nådde fram til den enkelte skole.

De praktisk-estetiske fagene skulle revitaliseres. Etaten skulle «bidra til en kulturendring» og samarbeide mer med andre etater om byrådets mål og satsinger, som aldersvennlig by, bilfritt byliv og «barnehjernevernet» (som skal oppdage og hjelpe barn utsatt for omsorgssvikt og overgrep).

Søgnen pålegges videre å innføre varslingsrutiner og styrke de ansattes ytringsfrihet. Det understrekes at alle ansatte skal kunne uttale seg offentlig uten på forhånd å avklare sine uttalelser med øverste leder.

Utålmodigheten skinner enda tydeligere igjennom i tildelingsbrevet fra januar i år, da Thorkildsen og Tellevik Dahl hadde byttet byrådsposter. I enda klarere ordelag får Søgnen beskjed om hva det innebærer å gi rektorene økt handlingsrom. Rapporteringskravene til skolene må holdes på et minimum, for å frigjøre mer tid til pedagogisk ledelse.

Byråden selv firer ikke på rapporteringskravene til etaten. Tvert om. Tildelingsbrevet har på to år vokst fra 14 til 22 sider. Her er det ikke mye tillit og rom for faglig skjønn. Thorkildsen nøyer seg ikke med å liste opp en lang rekke mål og tiltak, men forteller også etaten hva slags kunnskap og verdier den skal legge til grunn. Dette er ett eksempel:

«Satsingen på Barnehjernevernet skal være tuftet på forsking, erfaringskunnskap, barnesynet og kunnskapsgrunnlaget fra det landsomfattende utviklingsarbeidet «Mitt liv». Medvirkning, lederforankring, kompetanseheving, helhetstenkning gjennom samarbeid og samhandling, samskaping og dokumentasjon skal være sentrale grep. Alt arbeid skal være preget av et positivt og kjærlig syn på barn».

«Mitt liv» er for øvrig et av prosjektene til Forandringsfabrikken, som Thorkildsen var ansatt i før hun ble byråd. 

Det er ikke så rart at det oppstår konflikter når en ivrig og brennende engasjert byråd forsøker å detaljstyre en faglig sterk etat. Men konflikten må løses. Spørsmålet er om det holder å bytte ut en av dem.