Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) må ta ansvar og lage den veilederen om ytringsfrihet som Sivilombudsmannen etterlyser, kommenterer journalist Vegard Venli. Arkivfoto
Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) må ta ansvar og lage den veilederen om ytringsfrihet som Sivilombudsmannen etterlyser, kommenterer journalist Vegard Venli. ArkivfotoMagnus Knutsen Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sanner må ta ansvar for ytringsfrihet

Kommunalministeren vet at kommune etter kommune har krenket sine ansattes ytringsfrihet. Hvorfor tar han ikke ansvar og lager veilederen de kommuneansatte fortjener?

Kommunene trenger ikke flere festtaler eller informasjons- pakker. De trenger klare kjøreregler, og Kommunal- departementet må ta ansvar for å lage dem.

Ytringsfrihet er viktig for kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er i det minste førsteinntrykket i en informasjonspakke servert sist uke:

Det høres flott ut, alt sammen. Men det viktigste mangler: Veilederen Sivilombudsmannen har etterlyst.

Utfordringen fra ombudsmannen

Noe måtte Sanner svare på varskuet fra Sivilombudsmannen om kommunalt ansattes ytringsfrihet. Etter å ha slått ned på den ene ulovlige kommunale munnkurven etter den andre, undersøkte ombudsmannen i fjor selv ytringsfriheten i det offentlige.

Nøkternt språk til tross, levner ombudsmannen liten tvil om hva han mener om kommuneansattes faktiske ytringsfrihet:

  • «Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, og at dette mest hensiktsmessig kan skje gjennom en mer aktiv veiledning fra departementets side».
     
  • «Som nevnt innledningsvis har ombudsmannen en oppfatning om at det både i kommunal og statlig forvaltning hersker usikkerhet om hvor grensen for de ansattes ytringsfrihet går. Det er derfor behov for tiltak som sikrer økt kunnskap og veiledning om temaet».

Men til tross for klare anbefalinger: Veilederen Sivilombudsmannen etterlyser, er ikke å spore.

“Bare” å slå opp i forarbeidene

Der ombudsmannen anbefaler konkrete tiltak for å styrke ansattes ytringsfrihet, er kommunalministeren rask med å plassere ansvar hos alle andre:

«Jeg tror utfordringene som blant annet Sivilombudsmannen peker på best lar seg løse gjennom lokalt arbeid i den enkelte kommune», uttaler Sanner i pressemeldingen. Også KS har en viktig oppgave for å stimulere til mer ytringsfrihet, mener han. Det er imidlertid ikke hva ombudsmannen har bedt om.

I stedet for å få tydelige råd om hvor grensene går, henvises kommunene til egenstudier. Eller som statsrådens høyre hånd, statssekretær Grete Ellingsen (H), uttrykker det i et intervju med Kommunal Rapport:

«Veiledning om de rettslige grensene for offentlige ansattes ytringsfrihet er godt dekket i forarbeidene til Grunnloven og uttalelser fra Sivilombudsmannen».

Det er jo nettopp lokal feiltolkning som har gjort at Sivilombudsmannen har kritisert kommune etter kommune for å pålegge ansatte ulovlig munnkurv. Det er vanskelig å se hvordan mer “lokalt arbeid” på dette området vil hjelpe.

Å finne riktig svar krever noen ganger betydelig juridisk forståelse. Ta for eksempel ombudsmannens siste uttalelse om ytringsfrihet fra 5. april, der en kommune nok en gang får kritikk for å ha gitt en ansatt skriftlig tilrettevisning for å ha kommet med helt legitime uttalelser.

Under punktet “ytringsfrihet og lojalitetsplikt – rettslig utgangspunkt” starter ombudsmannen med en gjennomgang av rettsreglene knyttet til ytringsfrihet, som er oppstilt i Grunnloven § 100 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10, før han går videre til å drøfte regler som legitimt begrenser ytringsfriheten. De finnes – blant annet – i den såkalte “ulovfestede lojalitetsplikten”, som – blant annet – er drøftet i stortingsmelding nr. 26 (2003-2004).

Deretter forklarer ombudsmannen “oppskriften” på hvordan man konkret går fram for å finne ut av om en ytring er legitim eller ikke:

«Når lovligheten av en ansatts ytring skal vurderes, må hensynene bak lojalitetsplikten i det konkrete tilfellet veies mot hensynene bak ytringsfriheten, i tråd med Grl. § 100 og EMK artikkel 10 nr. 2. Ved avveiningen må det tas hensyn til at ytringsfriheten er en menneskerett, beskyttet av Grunnloven og EMK, mens lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp, som – i denne sammenheng – skal ivareta arbeidsgiverens interesser. Dette innebærer at det er begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, og at begrensningene må være forholdsmessige».

Er det etter dette uklart hvorfor den samme Sivilombudsmannen har anbefalt Kommunaldepartementet å lage en veileder?

Kommunene trenger ikke flere festtaler eller informasjonspakker. De trenger klare kjøreregler, og Kommunaldepartementet må ta ansvar for å lage dem.