Raymond har rett

Smittevernloven (§ 4-1) gir byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og Oslo kommune rett til å bestemme hvilke lokale smitteverntiltak de vil sette inn.

Regjeringen eller Helsedirektoratet kan ikke pålegge enkeltkommuner å innføre strengere tiltak, eller «forvente at Oslo følger råd om strengere tiltak», slik helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) har gjort.

• Les også:Ber kommunene rundt Oslo innføre smittetiltak

Høies trussel om å gripe inn overfor Oslo, vakte da også reaksjoner i KS.

– Det vil være oppsiktsvekkende om det gripes til slike tiltak nå, sa interessepolitisk direktør Helge Eide til NRK, før byrådslederen holdt sin pressekonferanse mandag.

Hvis nasjonale myndigheter ønsker strengere tiltak, må de rett og slett vedta det «for hele landet eller for deler av landet», som smittevernloven åpner for. Helsedirektoratet kan vedta tiltak for kommunene i Oslo-området, slik de nå bare anbefaler.

• Les også:One-size eller skreddersøm

Intensjonen med disse bestemmelsene i smittevernloven, og med hele det lokale selvstyret, er at smittevern og andre oppgaver løses best av dem som er nærmest problemet og har kunnskap om lokale forhold og behov. Dette nærhetsprinsippet er grunnleggende i beredskapslover og -planer.

I smittevernloven har derfor kommunestyret vide fullmakter til å vedta smitteverntiltak. De skal baseres på helsefaglige råd, være nødvendige for smittevernet og tjenlige etter en helhetsvurdering.

Derfor gjør Raymond Johansen rett i å tilpasse tiltakene Helsedirektoratet anbefaler til forholdene i Oslo, og i ikke å følge noen av anbefalingene.

Johansen og helsebyråd Robert Steen (Ap) har gode argumenter for hvorfor det ikke er lurt å stenge innslipp på utesteder klokka 22 og å forby private samlinger på mer enn fem personer innendørs.

Det første vil flytte festing inn i private hjem, og kan øke smittefaren. Fem personer-grensen vil bety besøksforbud i svært mange hjem, for både barn og voksne. Det er et svært inngripende tiltak som ikke vil bli forstått av mange, og som kan føre til «tiltakstrøtthet» som kan svekke smittevernet.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har høy kompetanse på smittevern, og deres råd og forslag til tiltak bør tillegges stor vekt. Men det kan finnes andre vurderinger av hvordan tiltak virker. De gir helsefaglige råd. Politiske myndigheter skal veie helsefaglige råd opp mot andre hensyn og gjøre en helhetlig vurdering. Det har også byrådslederen gjort rett i, når han har vist til økonomiske konsekvenser og høy arbeidsledighet.

Flere av de heteste debattene under koronakrisen springer ut av konflikter mellom staten og kommunene: Stenging og gjenåpning av skoler og barnehager, «søringkarantener», nasjonalt hytteforbud.

Kommisjonen regjeringen har nedsatt for å evaluere håndteringen av koronakrisen skal vurdere «ansvarsdelingen og samarbeidet mellom statlig og kommunalt nivå».

Kommisjonen kan foreslå endringer i lovverket og den nasjonale helseberedskapen, og må vurdere om den skal gå i retning av sterkere nasjonal styring eller større lokalt selvstyre.

Koronakrisen kan ha gjort det fristende for nasjonale myndigheter å stamme inn lovverket, for å ta sterkere statlig styring med smittevernet. Striden i Oslo gjør nok ikke lysten mindre til på sette brysomme kommuner på plass. Regjeringen bør i så fall spørre seg om det vil gi bedre smittevern. Og erkjenne at det nødvendigvis må være spenninger i forholdet mellom staten og kommunene. Uenighet må løses med dialog. Det kan være sunt med litt friskjon, det kan gi bedre løsninger for innbyggerne.

Det har vært intenst mellom byrådsleder Raymond Johansen og helseminister Bent Høie de siste dagene, men det ser ut som de klarer å løse det på en sivilisert måte.

Byrådslederen har påpekt at en konflikt mellom Oslo og staten kan svekke folks tillit til myndighetene og til den videre håndteringen av koronaviruset. Johansen har derfor prøvd å tone ned konflikten, fulgt opp noen av de nasjonale anbefalingene, men altså ikke alle.

Hvorfor har striden mellom staten og Oslo kommune oppstått?

Det skyldes i all hovedsak en reell uenighet om hvordan den aktuelle smittesituasjonen bør håndteres.

Oslo er for tiden blodrød, med høy smitte. Det er en stor by, med mye pendling og innreise. Helsedirektoratet er bekymret for at smittespredningen er uoversiktlig, med mange ulike utbrudd, til dels med ukjent smittekilder.

Direktoratet og helseministeren er redd for at smitten i Oslo skal komme ut av kontroll og utvikle seg til en ny nasjonal bølge. Hvis smitten i Oslo-området ikke slås ned, risikerer vi at en ny nasjonal nedstenging blir nødvendig – med de store konsekvensene det vil få for folks liv og for økonomien.

Oslo-byrådet og de lokale helsemyndighetene har satt inn strengere tiltak, som de mener virker. De vil gi dem litt mer tid.

Så spiller det inn at Oslo er hovedstad og i særklasse den største norske kommunen. Mindre kommuner lar seg kanskje skremme av at helseminister Høie og helsedirektør Guldvog hever stemmen, men i Oslo opplever både politikere og fagfolk seg mer som nasjonale myndigheters likemenn. De lar seg ikke diktere.

Det mest kontroversielle spørsmålet er selvsagt om det pågår en partipolitisk konflikt mellom Raymond Johansen og Bent Høie.

Min vurdering er at dette i liten grad handler om partipolitikk. Det har vært noe politisk uenighet nasjonalt om krisehåndteringen, og særlig om krisepakker for å møte de økonomiske konsekvensene.

Det som ville vært stygt, var om politikere brukte selve smittehåndteringen til egen politisk vinning – og i verste fall gamblet med folks helse. Vi har sett det i land vi for tiden ikke liker å sammenligne oss med, men vi er absolutt ikke der i Norge.

Men et lite partipolitisk element er det her, på den måten at et rødgrønt byråd nok ville tenkt seg om en ekstra gang før de utfordret en rødgrønn regjering. Og omvendt med et borgerlig byråd.