Nye grenser på alle nivåer

Kommunal Rapport skrev i går om at det første forslaget til å omstrukturere fylkesmannsembetene er kommet på bordet. Halvering av antall fylkesmenn er det mest aktuelle scenarioet i den administrative utredningen som Kommunal- og moderniseringsdepartementet har laget, med hjelp fra NIVI Analyse.

Kommunereformen og regionreformen er grunnen til at fylkesmannsstrukturen nå gjennomgås. Større fylkesmannsembeter kan samordne mer av statens virksomhet overfor kommuner og regioner, samtidig som de gir fra seg oppgaver som krever politisk skjønn til de folkevalgte nivåene.

Dersom Stortinget vedtar å erstatte fylkeskommunene med rundt ti regioner, har kommunalminister Jan Tore Sanner (H) også lovet å gjøre noe med villnisset av regionale inndelinger i staten. 38 statlige etater er organisert på 36 ulike måter, viser NIVI Analyses gjennomgang. De fleste er organisert i større enheter enn fylkeskommunene, og derfor ligger det til rette for bedre samordning hvis de folkevalgte regionene blir større. I en fjern fortid fulgte fylkesmannen og de statlige etatene fylkeskommunenes grenser. Nå er målet å komme tilbake dit, på et nivå med rundt ti regionale enheter – og med en grunnstruktur av færre og større kommuner.

Men en slik struktur er ikke et mål i seg selv, selv om den kan være en drøm for statsvitere i byråkratiet og konsulentbyråene. Målet er å opprettholde tilbudet av velferdstjenester på et likeverdig nivå over hele landet, og å ha en offentlig forvaltning som er sterk og effektiv nok til å bidra til samfunns- og næringsutvikling. Som regjeringens produktivitetskommisjon oppsummerte: “Et godt samspill mellom statlig sektoradministrasjon og den kommunale og fylkeskommunale forvaltningen er en forutsetning for en effektiv forvaltning”.

Det handler om å bruke samfunnets felles ressurser best mulig. Det blir enda viktigere når helse- og omsorgsoppgavene vokser i årene som kommer, samtidig som oljeinntektene faller.

Statsforvaltningen gir ikke fra seg oppgaver og myndighet frivillig. Selv om det er politisk vilje til det i regjeringen, så stritter departementer, direktorater og andre etater imot. De kjemper for sine særinteresser, og mange mangler også tillit til at kommuner med små fagmiljøer klarer å gi innbyggerne tjenester de har rett til. Størrelsen på oppgavene Sanner har klart å ta fra de statlige etatene så langt, for å gi til kommuner og regioner, er ikke imponerende. Hvis regjeringen skal klare å tilpasse den regionale staten til nye folkevalgte regioner, må statsministeren legge krefter inn og gi statsrådene klar beskjed.

Rikspolitikerne gir ikke fra seg oppgaver og myndighet for å være snille. Det er en videreføring av synet på kommunenes rolle i velferdsstaten; de er nærmest til å gi et lokalt tilpasset og effektivt tjenestetilbud. Men de må være store nok til å tilby stadig mer spesialiserte tjenester på et faglig høyt nivå. Fra Frp til Ap mener rikspolitikerne at mange kommuner er for små til å sikre like gode tjenester over hele landet.

Strukturendringene fra statlig nivå og ned til kommunene er ennå i prosess, og resultatene er uvisse. Kommunereformen vil redusere antall kommuner med minst 40, men det blir ikke en helhetlig reform av kommunestrukturen i denne stortingsperioden. Men både den sittende regjeringen og Ap-leder Jonas Gahr Støre har sagt at reformen vil bli videreført i neste periode. Stortinget har hele veien sagt at kommunesammenslåinger i all hovedsak skal være frivillige. De fleste fylker er nå i samtaler og forhandlinger om frivillig sammenslåing. Men dersom ikke alle lykkes, er flertallet på Stortinget villig til å vedta en ny helhetlig regionstruktur til våren. Det vil legge press på staten, for å reformere sin egen regioninndeling. For kommuner ved fylkesgrensene kan det bli lettere å slå seg sammen når de blir del av den samme regionen. Når små kommuner ser at de må forholde seg til større regioner, kan det også føre til at ordføreren henter fram intensjonsavtalen fra skuffen og tar en ny naboprat.