Målingene er ikke gode nok

Det er nå 17 år siden Kostra-rapporteringen ble obligatorisk for alle kommuner. Men fortsatt er det etter mitt skjønn store mangler ved hva kommunene rapporterer inn til sentrale myndigheter, og hvordan informasjonen blir gjort tilgjengelig.

Ofte er den nettopp ikke det – tilgjengelig for alle. Informasjonen er gjerne vanskelig å hente ut for vanlige brukere, der den ligger i store, ulike databaser som krever en viss datakunnskap. I tillegg kreves tid til å analysere egen kommune opp mot andre. I en travel hverdag hvor mange har få administrativt ansatte, er det mange kommuner som i praksis ikke har kapasitet til å utnytte den rapporteringen de selv bruker tid på.

Andre steder skorter det også på evne og interesse. For en kommune i Finnmark som kommer dårlig ut på Kommunebarometeret nok en gang, blir det for enkelt bare å avfeie målingen som tull. Det må være mye mer konstruktivt å studere både vår måling – og andres – og se: Hvor er det vår kommune eventuelt henger etter andre? Er det noe vi kan gjøre noe med?

• Les også:Derfor ligger Finnmark på bunn igjen

Et viktig aspekt for en kommune ved å rapportere, må være at svarene kan gi kommunen anledning til å sammenlikne seg med andre. Men er du en liten kommune, risikerer du at Statistisk sentralbyrå nekter å vise fram informasjonen om for eksempel antall barn under omsorg av barnevernet – opplysningen blir «prikket», eller hemmeligholdt. Her trenger vi et langt større press fra kommunene selv, inkludert KS, for å sørge for at denne ganske så meningsløse praksisen opphører. Jeg har selv fått telefon fra medarbeidere i kommuner som er irritert over at tallene de rapporterer inn til SSB, ikke blir publisert fordi de har to barn som er plassert i fosterhjem, noe som blir «prikket». Byrået viser til hensynet til taushetsplikten. Jeg vil hevde at slike opplysninger ikke på noe vis kan bryte med en taushetsplikt knyttet til enkeltpersoner.

I høringen som nå har pågått etter at statistikklovutvalget la fram sitt forslag til ny lov, er det godt å se at flere har reagert på det merkelige forslaget om en evig taushetsplikt om det som samles inn. Prinsippet for innsamling av offentlige opplysninger må være det omvendte: Dette er en tjeneste som utføres på vegne av allmennheten, og når dataene er samlet inn, må de publiseres samlet i et lett tilgjengelig format. Dataene eies av innbyggerne. Private firmaer kan bygge nye tjenester basert på offentlige data, og de offentlige virksomhetene som har levert opplysningene, må enkelt kunne bruke oversiktene til å måle seg mot andre.

For å skape kultur for forbedring, må mange elementer på plass. Et konkurranseelement er viktig. Kvalitet er ikke en statisk ting. Det vi var fornøyd med i 1988, er ikke godt nok i 2018. Konkurransen mellom kommunene om å levere de beste resultatene er sunn og viktig. Etter mitt skjønn er den også altfor lite utbredt.

• Les også:Vinneren av Kommunebarometeret: - Det har ikke kommet av seg selv

Vi drukner nesten i data om Kommune-Norge. Spørsmålet er om ikke det samles inn for mange, og i en del tilfeller feil data. Vi lever stort sett i et markedsbasert samfunn, noe som har stor politisk støtte. Men å måle etterspørsel etter offentlige tjenester, er fortsatt nærmest tabu.

Ideen om Kommunebarometeret ble realisert i Kommunal Rapport for snart ti år siden fordi informasjonen som samles inn, brukes i svært liten grad som en objektiv målestokk overfor de gruppene som faktisk skal bestemme utviklingen i kommunen – lokalpolitikerne og velgerne. For oss er det åpenbart journalistikk å vise fram hvem som har de beste skoleresultatene og den mest institusjonsbaserte eldreomsorgen – selv om det kan ligge ulike forklaringer bak ulike resultater.

• Les også:Her er alle tabellene i Kommunebarometeret 2018

Kan hende kan vi til og med plassere Kommunebarometeret inn i begrepet «konstruktiv journalistikk», som griper om seg i medieverden – en idé om at journalistikken må vise fram løsninger, ikke bare problemer. De som gjør det bra har nemlig hele tiden fått langt mer oppmerksomhet i vår dekning av resultatene, enn de som gjør det dårligst. Hvordan driver de flinkeste, og hvordan kan andre lære av dem, vil alltid være en nyttig øvelse i enhver kommune.