Kommuner må få noe igjen for sine naturressurser  

Hvor mye er egentlig knappe naturressurser verdt? Hvordan skal bruken beskattes, og hvem skal få pengene?

Dette er noen grunnleggende spørsmål som to offentlige utvalg har forsøkt å svare på. De har sett på beskatning av vann- og vindkraftverk og havbruksanlegg. Utredningene er nå på høring, og neste år skal regjeringen ta stilling til forslagene.

I dag, fredag, er landsstyret i Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) samlet for å vedta sin høringsuttalelse til kraftskattutvalgets utredning. Fristen er 1. januar. LVK organiserer 174 vertskommuner for vannkraft, som alle vil tape på utvalgets forslag.

De umiddelbare politiske reaksjonene fra regjeringspartiene tyder på at ingen av utvalgenes viktigste anbefalinger vil bli fulgt opp, men kraftskattutvalgets rapport er ikke lagt helt bort.

Det er et godt utgangspunkt for kommunene at regjeringen i Granavolden-plattformen slår fast at utnyttelse av naturressurser må gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene – og generelt at det er et mål å styrke det lokale selvstyret.

De to utvalgene foreslår nemlig det motsatte: At kommunene skal få mindre igjen og at staten skal styre mer. 

Kjernen i debatten er at kraftselskaper og havbruksnæringen – og petroleumsnæringen, men ikke på kommunal grunn – får tillatelse til å utnytte knappe, stedbundne naturressurser som tilhører fellesskapet: Vannfall, vindfulle områder og fjorder med gode forhold for oppdrett. Statlige myndigheter gir et begrenset antall tillatelser, og for havbruk med begrensninger på produksjonen.

Denne ressursknappheten og disse markedsreguleringene skaper det økonomene kaller en grunnrente – en ekstraordinær profitt utover det innsatsfaktorene normalt ville gi. Tillatelsene til å utnytte fellesskapets ressurser gir selskapene en «superprofitt», som noen også kaller det. 

Kraftskattutvalget har beregnet at grunnrenten i kraftproduksjon har vært 13–35 milliarder kroner årlig de siste 15 årene, avhengig av kraftpris. Havbruksskattutvalget anslår at grunnrenten i næringen har vært om lag 20 milliarder kroner årlig i perioden 2016 til 2018.

Dermed er det også rimelig at fellesskapet får noe igjen gjennom beskatning. Beskatning er også mulig fordi disse næringene er stedbundne.

Fossefall, olje og gass er utvilsomt stedbundne ressurser. For fjorder er det ikke like enkelt. De gir god sirkulasjon av passe temperert vann, er økosystemer som kan ta opp i seg avfallsstoffer og har landskaper som beskytter anleggene for vær og vind. Det er et begrenset antall steder i verden hvor det er slike gunstige forhold for fiskeoppdrett.

Men landbaserte anlegg er på vei inn. De er dyrere, men veien til markedene er kortere. Dermed ser norske havbruksaktører sitt snitt til å true med å flytte utenlands hvis de blir «skattet i hjel». Dette har skremt enkelte kommuner.

Det er likevel bred enighet om at det finnes en grunnrente i både kraft- og havbruksnæringen som fellesskapet bør få ta del i. Spørsmålet blir da hvem og hvordan?

De to utvalgenes forslag er ganske like. Kraftskattutvalget og flertallet i havbruksskattutvalget går inn for at en grunnrenteskatt skal være hovedelementet i beskatningen. Den går til staten, med et løfte om at deler av den skal gå ut igjen til kommunene. Kommunene skal få en form for produksjonsavgift, for kraftnæringen kalt naturressursskatt. I begge tilfeller skal dette fordeles på alle kommuner gjennom inntektssystemet, slik at vertskommunen får mindre.

Dette har fått de berørte kommunene til å reagere kraftig. Havbrukskommunenes representant, Hitra-ordfører Ole Laurits Haugen (Ap), utgjør sammen med LO og NHO mindretallet i utvalget. De går inn for å beholde dagens ordning, og har fått støtte av sammenslutningen av kystkommuner.

De siste årene er oppdrettstillatelser blitt auksjonert bort, og store deler av inntektene tilfaller vertskommuner og -fylker. Auksjonsprisen kan ses på som en beskatning av framtidig grunnrente, men det er altså bare nye tillatelser det betales for.

Kraftskattutvalgets forslag er mye mer vidtrekkende, men med samme innretning: Grunnrentebeskatningen til staten og naturressursskatten som fordeles på alle kommuner beholdes, mens inntektene som går direkte til vertskommunene og -fylkene, foreslås fjernet eller sterkt begrenset: Konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt på anleggene.

Dette vil innebære en kraftig omfordeling mellom staten og kommunene. Kommunene vil tape 3,66 milliarder kroner, fylkene 740 millioner, ifølge utvalget.

Staten vil på sin side få 4,4 milliarder i økte inntekter med økt grunnrenteskatt. Noe av dette skal gis tilbake til kommunene i form av økt naturressursskatt, men utvalget sier ikke hvor mye.

Kraftkommunene har også reagert sterkt, og mener forslaget er brudd på en mer enn 100 år gammel samfunnskontrakt mellom stat og kommune om utbygging av vannkraft.

En samlet kraftbransje – vertskommuner, selskaper og arbeidstakere – er samstemte om at utvalgets forslag ikke løser problemet det skulle løse; mangelen på investeringer til å vedlikeholde og oppgradere kraftanleggene. Løsningen her er å redusere grunnrentebeskatningen som går til staten, ikke øke den, mener bransjen.

Det kan nok virke besnærende på mange å fordele mer av kraftinntektene på alle kommuner gjennom inntektssystemet, slik begge utvalgene foreslår. Steinrike kraftkommuner med få innbyggere er en rød klut for fattige kommuner, men husk at det er ganske få av dem. Kanskje bør fordelingen diskuteres på sikt, kanskje er det ikke rettferdig at vertskommunene får alt. Men det er også viktig å beholde den direkte forbindelsen mellom vertskommunene og inntektene fra deres naturressurser, fordi det styrker det lokale selvstyret.

Det lokale selvstyret står sterkt i Norge, men i sammenligninger med andre europeiske land skårer vi lavest på kommunenes rett til å skattlegge.

De to utvalgenes forslag vil redusere kommunenes egne, direkte skatteinntekter. Det svekker det lokale selvstyret – som regjeringen sier den vil styrke.

Det er også en fare at kommuner vil være mindre villige til å stille sine naturressurser til rådighet, hvis de får mindre igjen for det, slik vi ser med vindkraft. Og det er vel det mest positive forslaget fra kraftskattutvalget, at vindkraftkommuner skal få mer igjen for utbyggingen enn i dag.