Høyres programkomités leder, Linda Hofstad Helleland, og nestleder Henrik Asheim presenterte førsteutkast til nytt stortingsvalgprogram på OsloMet mandag.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Kommentar

Høyre rett fram, NHO til høyre

Høyre og NHO legger fram «partiprogram» omtrent samtidig. En skulle nesten tro det var avtalt spill.

Statsrådene Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim presenterte sist uke det første utkastet fra Høyres programkomité.

Det er et program for et regjeringsparti som vil gå videre rett fram på den veien regjeringen har tråkket opp. Her er det ingen store reformforslag, og heller ikke forslag om store kutt i skatter eller velferdstjenester.

Norsk næringsliv står også på skuldrene til velferdsstaten.

Etter sju år i regjering fanger politikken som er blitt ført, og som ennå ligger urealisert i regjeringsplattformen.

Hverdagen i regjeringsapparatet fanger også store deler av de menneskelige ressursene i partiene, og går ofte utover partienes evne til å utvikle ny politikk. Her har Høyre likevel lykkes litt bedre enn slik jeg husker de rødgrønne partiene gjorde på slutten av sine to perioder.

Programkomiteen foreslår 50 punkter med ny politikk på fem hovedområder. Jeg skal ikke gå god for at alle punktene er helt nye, men det er flere forslag her til å fornye regjeringens politikk – avhengig av hvem som skulle bli regjeringspartnere.

Høyre rekker hånden tydeligst ut til Fremskrittspartiet. Det er like mye partikonkurranse som samarbeidsinvitasjon, men viser uansett at Høyre står nærmere Frp enn KrF og Venstre.

Planen var at landsmøtet, som arrangeres i morgen, skulle gi programarbeidet retning, men da møtet ble koronautsatt i fem måneder, kom programutkastet først. Vedtakene på landsmøtet blir dermed innspill til det endelige programforslaget.

For to uker siden presenterte det offensive opposisjonspartiet Høyre sitt radikale nye program, som skapte rystelser i velferdsstatens grunnvoller.

Eller, slik kunne det virke. Men det var Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som la fram sitt politiske dokument «Neste skritt» – av NHO-direktør Ole Erik Almlid omtalt som «partiprogrammet over alle partiprogrammer» – gjeldende fram til 2030.

NHO anbefaler blant annet kutt i velferdsgoder, privatisering av offentlige tjenester, svekket stillingsvern og skattekutt. Det må skapes verdier og arbeidsplasser i privat sektor for å sikre inntekter til velferdssamfunnet. Privat sektor må bli større enn offentlig.

Dette tør ikke regjeringspartiet Høyre lenger si rett ut i sitt programutkast. Kanskje fordi Solberg-regjeringen har satt rekord i oljepengebruk, også før koronakrisen. Velferdskutt som kan være upopulære, er ikke blant kulepunktene.

Men det ideologiske grunnlaget er det samme: «Velferdssamfunnet bygges på skuldrene til norske arbeidstakere og bedrifter», skriver Høyres programkomité. Det er bare halve sannheten. Norsk næringsliv står også på skuldrene til velferdsstaten.

Et velfungerende og produktivt næringsliv trenger en effektiv og moderne offentlig sektor: Kompetansen et godt skolesystem gir fra grunnskole til høyere utdanning og forskning, veier og infrastruktur, helsetjenester når arbeidstakerne blir syke, barnehager og eldreomsorg slik at både kvinner og menn kan være yrkesaktive.

Så er det en pågående politisk debatt mellom høyre- og venstresiden om disse offentlige tjenestene bør utføres av det offentlige selv eller i større grad av private aktører. Hittil har uansett private barnehager, skoler og eldreomsorg vært skattefinansiert og likt tilgjengelig for innbyggerne.

Den store privatiseringsdebatten vil stå om hvorvidt det offentlige skal finansiere færre velferdstjenester, slik at innbyggerne må kjøpe dem av egen lommebok. Det vil i så fall svekke den nordiske modellen og skape større ulikhet.

Med petroleumsinntekter på vei ned, og omsorgsutgiftene på vei opp, vil debatten om velferdsstatens grenser uansett komme dette tiåret. Den kan paradoksalt nok komme nærmere etter at staten har brukt flere titalls milliarder kroner på å redde private bedrifter fra koronakrisen. Brått er det blitt enda mindre oljepenger å bruke framover.

Den beste måten å møte velferdsstatens utfordringer på, er å erkjenne den gjensidige avhengigheten mellom privat og offentlig sektor. Bærekraften i hele den norske økonomien er avhengig av at flest mulig i yrkesaktiv alder – som vil øke i takt med at vi er friske lenger – faktisk jobber. Det er nødvendig for å finansiere velferdstjenester til den økende andelen eldre som ikke kan være yrkesaktive.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.