De folkevalgtes vanskelige valg

Den siste uka har det vært 52 folkeavstemninger og ni innbyggerundersøkelser om sammenslåing. I de totalt 61 innbyggerhøringene har det blitt nei-flertall i 40 og ja-flertall i 21.

I fem av sammenslåingsalternativene sier to eller tre kommuner ja, slik at de sannsynligvis blir nye kommuner: Av tre kommuner i Nordhordland, Hardanger, og Midtre Namdal og mellom Voss-Granvin og Steinkjer-Verran.

Les mer:Folkeforvirringen har talt

Kommunereformen setter ordførere og lokalpolitikere på en krevende prøve. Ordførerne skal ikke bare være politiske ledere for å drive en kommune, de skal være politiske ledere i en stor endringsprosess – med å utrede, forhandle om og beslutte om kommunen står sterkest sammen med andre eller alene. Det stiller helt andre typer krav.

Resultatene i innbyggerhøringene gjenspeiler i stor grad hvor godt ordførerne har bestått prøven. Det ser vi også etter den siste ukas høringer.

I Namdalseid sa mangeårig ordfører Steinar Lyngstad (Sp) tydelig fra om at han mente sammenslåing var best for kommunen. Det samme gjorde ordfører Trygve Jonny Sandvik (Sp) i Fosnes. Begge steder ble det flertall for sammenslåing i Midtre Namdal. I tre andre kommuner i regionen sa ordførerne nei, og fikk samme svar fra folket.

I Steinkjer, Verran og Snåsa anbefalte alle forhandlerne, på tvers av partier, avtalen de kom fram til. Bare i Snåsa, som ville blitt mest utkant i en ny kommune, ble det nei-flertall.

I Nordhordland har det vært en lang prosess med utredning og debatt, særlig i kjernekommunene Meland, Lindås og Radøy. I Meland var det ganske lav deltakelse i en avstemning som endte 51–49. I de to andre endte innbyggerundersøkelser med ja-flertall. 

Og motsatt: I Grane og Hattfjelldal hadde begge kommunestyrene allerede vedtatt å avslutte reformprosessen før mandagens folkeavstemning. De hadde utredet sammen med Hemne og Vefsn, men ikke forhandlet fram noen avtale om en ny kommune som innbyggerne kunne ta stilling til. Derfor ga resultatet seg selv: 78 og 90 prosent nei til sammenslåing.

Det er lett for ordførere og lokalpolitikere å si nei til sammenslåing i kommuner med nordkoreanske valgresultater. De kan «respektere folkeviljen», men det er egentlig deres egen vilje. Når ikke engang lokale folkevalgte ønsker endring, skal det veldig mye til at folket går foran. Ett unntak kan se ut til å være Ullensvang i Hardanger. Ordfører Solfrid Borge (Sp) kunne ifølge Bergens Tidende «ikke forstå hvorfor folk sier ja til sammenslåing i Ullensvang.»

Så finnes det en del unntak. I Lindesnes har ordfører Janne Kristoffersen (H) vært en entusiastisk pådriver for sammenslåing med Mandal og Marnardal, og et flertall i kommunestyret har støttet opp. Innbyggerundersøkelsen viste klar støtte i befolkningen, men så ble mange sittende hjemme i folkeavstemningen – 40 prosent deltok, og et flertall på 57 prosent stemte nei.

Kommunestyret i Lindesnes behandlet torsdag dilemmaet som en god del kommuner må ta stilling til i ukene som kommer: De har gjennomført både folkeavstemning og innbyggerundersøkelse, og resultatet spriker.

Folkeavstemninger er «motstandernes våpen» i kommunereformen, har professor Tor Bjørklund slått fast. Folkeavstemninger virker polariserende på debatten og mobiliserer de med sterkest meninger – i denne saken det som er imot sammenslåinger. 

I innbyggerundersøkelser blir et representativt utvalg av befolkningen – etter kjønn, alder og andre variabler – hørt.     

I de kommunene som har hatt både innbyggerundersøkelse og folkeavstemning er tendensen tydelig: Resultatet i undersøkelsene er mye jevnere mellom ja- og nei-holdninger, og flere steder er det ja-flertall i målingen og nei-flertall i avstemningen.

Hva skal tillegges størst vekt i politikernes avgjørelse? Folkeavstemningen har legitimitet fordi alle har fått muligheten til å si sin mening, mens stor representativitet gir innbyggerundersøkelsen legitimitet. I lovverket er de to høringsformene likestilt.

I Lindesnes har ordføreren lenge sagt at hun vil stemme ja til sammenslåing, men flertallet vil etter alt å dømme tillegge folkeavstemningen størst vekt i dag.  

Formelt er alle folkeavstemninger i Norge rådgivende. De folkevalgte skal vurdere dette rådet sammen med andre forhold. De skal ta en selvstendig beslutning om hva de mener kommunen er best tjent med i framtida – å stå sammen med andre eller alene.

I praksis og historisk vil politikerne følge klare råd fra innbyggerne. I kommuner hvor 70–80 prosent av innbyggerne har sagt nei til sammenslåing, skal det svært mye til for at politikerne går imot dette rådet. Men lav valgoppslutning og stemmer fordelt på mange alternativer gjør at politikerne i mange kommuner må gjøre vanskelige avveininger.

Som ordføreren Eva Vinje Aurdal (Ap) sa etter at de fleste naboene sa nei til Ålesund:    

– Vi som er folkevalgte har jobbet intenst med dette i et helt år. Vi har utredet selv, fått kunnskap og diskutert kompliserte spørsmål. Vi har vært gjennom en god og bevisstgjørende modningsprosess.

Vi har valgt politikere til å representere oss, til å sette seg inn i kompliserte spørsmål og ta beslutninger på våre vegne.

Nytt inntektssystem er et svært viktig element i kommunereformen. Det har kommet altfor sent fra regjeringen, men den har nå flertall for endringer sammen med Venstre. De vil belønne kommuner som slår seg sammen, mens små kommuner i tettbygde strøk som velger å stå alene, taper. Disse økonomiske utsiktene er nå kjent blant lokalpolitikerne, men har neppe sunket inn hos innbyggerne. Derfor må politikerne ta det med i sine vurderinger når de tar stilling til sammenslåing i juni.