De aller fleste distriktskommunene langs kysten vil ligge i sone 3, der vi mener det er mulig å åpne for noe mer bygging, skriver statsrådene.

De aller fleste distriktskommunene langs kysten vil ligge i sone 3, der vi mener det er mulig å åpne for noe mer bygging, skriver statsrådene.

Illustrasjonsfoto: Kristin Aanensen / NTB Scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vi trenger aktivitet landet rundt

Det er stor forskjell på å tillate bygging av luksuspalass med strandlinje ved Oslofjorden og å åpne for kajakkutleie ved Helgelandskysten.

Regjeringen ønsker å åpne for noe mer bygging langs deler av vår lange kyst. Forslaget har fått en del kritikk, og 11. juni fulgte også Kommunal Rapport opp.

Det legges ikke opp til noe frislipp i strandsonen.

Det er ikke så rart noen reagerer; å snakke om bygging i strandsonen vekker fort negative assosiasjoner. Man tenker fort på luksuspalasser med egne strandlinjer. Mange har sikkert vært i andre land og opplevd omfattende stengsler mot havet.

Ingen ønsker at det skal bli sånn i Norge. Vi har i over 50 år hatt et generelt forbud mot å bygge i 100-metersbeltet i strandsonen. Det skal bestå.

Men også i dag kan kommunene gi unntak dersom prosjektene tar særlige hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og allmenne interesser.

Det viktigste med endringene nå, er at reglene skal bli enklere og tydeligere, og de skal differensiere mer mellom områder som har stort press på strandsonen og områder som ikke har det. Det legges altså ikke opp til noe frislipp i strandsonen.

Et viktig budskap er også at kommunene må oppdatere sine arealplaner i strandsonen. Det vil styrke strandsonevernet, og det vil gi nye muligheter for å skape aktivitet og næringsliv som hører hjemme langs kysten.

Alle som har reist rundt i norske kystkommuner, har sett de store forskjellene i bruken av strandsonen. Vi ønsker at strandsonen fortsatt skal deles i tre deler, og vi gjør nå forskjellene mellom dem tydeligere. I Oslofjorden blir det like strengt strandsonevern som i dag, og hvis kommunene oppdaterer sine planer, kan strandsonen her få enda sterkere vern.

Sone 2 omfatter sørlandskysten, og bynære områder i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal og Trøndelag. I pressområdene i sone 2 videreføres strenge retningslinjer. Men de aller fleste distriktskommunene langs kysten vil ligge i sone 3. Der er det ofte lite press på arealene, og det er her vi mener det er mulig å åpne for noe mer bygging, samtidig som verdiene i kystlandskapet og naturen bevares.

Da tenker vi ikke på bygging av luksuspalasser med egen strandlinje. Det kan derimot være et turistsenter som driver utleie av kajakker. Det kan være et fiskemottak, en sjømatrestaurant eller annen kystnær næringsaktivitet.

Mange snakker om behovet for å ta hele landet i bruk. Da må vi ta grep for å få det til. Landet kan ikke konserveres på Norgesglass.