Veiledning eller villedning?

I sitt tilsvar til innlegget vårt i Kommunal Rapport, skriver Anders Henriksen (divisjonsdirektør i Bufdir) og Kristin Weidemann Wieland (områdedirektør i KS) at forslaget til tekst på kommunenes nettsider kun er tenkt rettet mot privatpersoner som vurderer å kontakte barnevernet, og ikke mot offentlig ansatte (og andre med lovpålagt taushetsplikt).

Dette blir imidlertid ikke kommunisert ut. La oss gi to konkrete eksempler.

På Fiks-portalen, der kommunene kan laste ned teksten som denne diskusjonen handler om, finner man lenken til tekstforslaget nederst på siden under følgende formulering:

«For at innbyggere og offentlig ansatte og fagpersoner med meldeplikt skal finne portalen kan det være lurt å lenke til den fra kommunens nettside. Vi har laget et utkast til tekst som dere kan bruke».

Dersom utkastet kun er tenkt brukt overfor privatpersoner, virker denne oppfordringen i beste fall både uklar og tvetydig.

Hvis man går inn på nettsidene til en kommune som allerede har tatt i bruk utkastet (f.eks. Grimstad), finner man følgende oppsett: Forslaget til tekst kommer først, som en generell veiledning om meldeplikten, under overskriften «Er du bekymret for et barn?».

Først deretter, under overskriften «Slik melder du fra til barnevernet», får man valget mellom meldeskjema for henholdsvis privatpersoner og offentlig ansatte eller fagpersoner.

Det er med andre ord et faktum at kommuner legger ut den aktuelle teksten, uten å presisere at den kun gjelder private meldere.

Videre ser vi at kommuneadministrasjoner, fortsatt med Grimstad som eksempel, selv oppfatter teksten som en veiledning rettet mot offentlig ansatte. Når Statsforvalteren i Agder har bedt Grimstad kommune om å legge frem rutinebeskrivelser for meldinger fra skoleansatte, er det denne teksten det vises til.

Poenget med innlegget vårt var å påpeke at brudd på lovbestemmelser er et sannsynlig resultat dersom offentlig ansatte (og andre med lovpålagt taushetsplikt) feiltolker denne veiledningen som om den er rettet til dem.

Faglig kommunikasjon er utfordrende, og det er alltid en risiko for at man lett kommer til å overvurdere mottakernes evne til å prosessere og sortere informasjon som gis via rundskriv, nettsider, portaler, eller hva det måtte være.

Først på innsiden av den nye nasjonale portalen differensieres det noe (men fortsatt altfor svakt, slik vi også har påpekt i våre innspill til Bufdir). Da er det imidlertid ofte for sent. Den offentlig ansatte har gjerne oppfattet, støttet av den generelle veiledningen på nettsidene, at de har en ubetinget rett til å melde fra i mindre alvorlige tilfeller, men uten å oppfatte at plikten – som de blir forklart på innsiden av portalen – kun oppstår i alvorlige tilfeller.

Et forslag til tekst på kommunenes nettsider kan ikke bare inneholde kommunikasjon om privatpersoners muligheter til å sende en bekymringsmelding. Det er viktig at det på samme sted fremgår klart og tydelig hvilke krav som stilles til offentlig ansattes selvstendige skjønnsvurderinger av om lovens strenge vilkår er oppfylt – før en melding blir sendt.

Istedenfor å tviholde på formuleringer som beviselig misoppfattes i feltet, bør Bufdir bestrebe seg på å informere på en måte som gjør at meldinger blir sendt på riktigst mulig grunnlag.

Dersom informasjonen på kommunenes nettsider ikke tydeliggjør ulikheten mellom meldere som har taushetsplikt og meldere som ikke har det, forsømmes en mulighet til å gi korrekt veiledning.