For mange er kjernen i trosutøvelsen det fysiske møtet i kirken, moskeen eller tempelet, påpeker skribentene. Bildet er fra Don Hau tempel i Trondheim.

For mange er kjernen i trosutøvelsen det fysiske møtet i kirken, moskeen eller tempelet, påpeker skribentene. Bildet er fra Don Hau tempel i Trondheim.

Foto: Gorm Kallestad / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vanskelige avveininger i lokale forskrifter

Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerett. Begrensninger i religionsutøvelsen må være nødvendige og godt begrunnet.

Mange kommuner har nå en vanskelig jobb med å vedta lokale koronaforskrifter. I dette arbeidet er det flere hensyn som må veies opp mot hverandre, og det må gjøres innskrenkninger i mange grunnleggende goder og rettigheter på ulike samfunnsområder.

Ved økt mobilitet og ansamling øker smitterisikoen, og det er nettopp dette vi sammen vil unngå.

Vi ber kommunene om å la dørene til gudshus stå på gløtt.

Når kommunene vurderer å forby alle arrangementer, og stenge kultur- og fritidsaktiviteter for voksne, må trossamfunnene få en særlig vurdering. Retten til å tro stopper ikke med et tent lys på kjøkkenbordet eller en stille privat bønn før leggetid. For mange er kjernen i trosutøvelsen det fysiske møtet i kirken, moskeen eller tempelet.

Det avgjørende i vurderingen av trossamfunnenes betydning, er en grunnleggende forståelse av at trosfellesskapet er inkludert i «retten til alene – og sammen med andre – utøve sin tro eller sitt livssyn».

Respekten for tros- og livssynsfriheten ligger til grunn for statens lovgivning og regulering av tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. Enhver innskrenking av denne retten krever særlig veloverveide begrunnelser og vurderinger av tiltakets nødvendighet, saklighet og forholdsmessighet.

Vi oppfordrer kommunene til å gå i dialog med tros- og livssynssamfunnene om utformingen av lokale koronarestriksjoner. I dialog vil det kunne fremkomme forslag til hvordan tros- og livssynsfriheten fortsatt kan opprettholdes innenfor forsvarlige smittevernfaglige rammer, og hvilke alternativer som finnes til helt nedstengte gudshus.

Nasjonale myndigheter har nylig erstattet kravet om fastmonterte seter til et krav om faste, tilviste plasser. Dette bør også følges opp av kommunene som har lokale forskrifter. Et krav om faste tilviste plasser bidrar til at deltakerne holder nødvendig avstand under samlingen og forhindrer ubegrunnet forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn sammenlignet med andre arrangører.

Vi er glade for denne endringen. I tillegg vil kravene til 1 meter avstand og anbefaling om 2 meter avstand ved allsang begrense antall deltakere i et lokale.

Ved særlig høyt smittetrykk har vi forståelse for at den beste løsningen kan være å avlyse større samlinger. Der dette skjer, er det likevel av vesentlig betydning at befolkningen kan gjennomføre religiøse handlinger som dåp, vigsel, begravelser og bisettelser, med begrenset deltakelse. Kommunene bør unngå å stenge døren til trossamfunnene helt.

I de mest krevende periodene vil det være av stor verdi at befolkningen har mulighet til å oppsøke et gudshus for en-til-en-samtale, lystenning og bønn. Vi ber derfor kommunene om å la dørene til gudshus stå på gløtt, slik også nasjonale myndigheter gjør i det strengeste lokale tiltaksnivået i covid-19-forskriften.

I løpet av 2020 ble det gjennomført titusenvis av samlinger i tros- og livssynssamfunn, og kun et fåtall kjente smitteutbrudd knyttes til disse. Det viser en ansvarlig og profesjonell sektor, som vil spille på lag med resten av samfunnet i pandemibekjempelsen, til beste for befolkningens liv og den enkeltes fysiske og mentale helse.