Utenforskap må bekjempes

Utenforskap kan ramme alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Mange faller utenfor samfunnsarenaer som er svært viktige – de fullfører ikke utdanningen, de faller utenfor arbeidslivet, de sliter med psykiske problemer eller er utenfor de sosiale nettverkene og andre arenaer. Det kan ramme hardt å stå utenfor.

I tillegg er det uheldig for samfunnet. Det truer bærekraften i velferdssamfunnet, og vi mister verdifulle ressurser. Samfunnet vårt trenger alle!

Men dette er da kjente problemstillinger, vil mange si. Hvorfor har dere ikke gjort noe med det før?

Jo, kommunene og fylkeskommunene har arbeidet med dette i mange år – blant annet med tiltak i barnevernet, mot frafall i skolen og for inkludering i arbeidsliv og lokalsamfunn.

Samtidig som de fleste i vårt land lever gode liv, er mye er ugjort, og resultatene av utenforskap blir stadig tydeligere. Som vanlige borgere forstår vi mer hva som er diskriminering, overgrep og utenforskap.

Mediene er blitt flinkere til å slå opp eksemplene. Fagfolk avdekker det stadig bedre. Politikerne griper oftere tak i det. Og alle ser vi tydeligere bredden, dybden og alvoret i det når vi for eksempel ser globaliseringen og de nye flyktningstrømmene.

Samtidig endrer utfordringene seg hele tiden. For noen år siden var det utenkelig at unge kunne mobbes på sosiale medier. I dag er dette et problem alle, ikke minst kommunene, våre fagfolk og folkevalgte, må forholde seg til.

En del av problemene er antakelig ikke fullstendig løsbare. Men det er fullt mulig å redusere dem – til dels betydelig – slik at færre rammes, at de rammes mildere og at de som står utenfor, har en realistisk mulighet til å komme innenfor igjen.

Derfor har KS gjort utenforskap til hovedtema fram mot Kommunalpolitisk toppmøte og Landstinget som starter i Kristiansand neste uke – og for årene som kommer.

Kommunene og fylkeskommunene befinner seg i krysningspunktet mellom innbyggerne, frivilligheten, næringslivet og staten. Nærheten til alle disse gir oss både et ansvar og en unik mulighet til å bekjempe utenforskap.

I løpet av høsten i fjor har fagfolk og folkevalgte diskutert på KS-arenaer rundt om i hele landet hvordan utenforskap kan bekjempes. Engasjementet har vært stort, og innspillene til det kommunalpolitiske toppmøtet og KS-landstinget har vært mange. Men tilbakemeldingene har særlig kommet på tre felt: Barn og unge, innvandring og integrering og arbeidsliv.

Tilbakemeldingene levner ingen tvil om at frafall fra videregående opplæring bekymrer mest. Her er tidlig og tverrfaglig innsats helt avgjørende. Men svært mange er også opptatt av flyktningene, og først og fremst integrering og samarbeidet med frivillige. Med økende arbeidsledighet er et inkluderende arbeidsliv og omstilling også blitt enda viktigere.

Både utfordringer, barrierer og tiltak er oppsummert i dokumentasjonen til Kommunalpolitisk toppmøte og Landstinget, men jeg har lyst til å trekke fram noen få tiltak:

• Mer samarbeid på tvers kan hindre faglig og sektorvis tunnelsyn og gi bedre forebygging og oppfølging.

• Kompetansen til å håndtere overgangene/mellomrommene vil styrkes hvis man prioriterer bindeleddsfunksjoner – mellom individ og samfunn, mellom sektorer og mellom nivåer.

• Mindre detaljstyring og mer fleksible virkemidler fra staten vil gi rom for individuell tilpasning.

På alle feltene jeg har nevnt over, er engasjementet stort, og både fagfolk og folkevalgte ønsker å lære av hverandre. Det gjør meg optimistisk, fordi både kommuner og fylkeskommuner har gode eksempler å vise fram. Men ikke minst er rammebetingelsene fra staten sentrale.

For å lykkes, viser tilbakemeldingene at tre betingelser er avgjørende:

• Fleksibilitet

• Handlingsrom

• Samspill – både mellom staten, kommunene, frivilligheten og næringslivet

Jeg håper både staten og offentligheten nå framover vil merke seg det store engasjementet fra fagfolk og folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene for å bekjempe utenforskap.

Den største utfordringen er antakelig tidlig innsats. Hvordan hindre at folk faller utenfor i utgangspunktet? Når folk har stått utenfor over tid, er veien tilbake lang. Arbeidet krever endringer både på statlig, kommunalt og helt lokalt nivå – både når det gjelder holdninger, prioriteringer, organisering og rammeverk.

Dette blir tatt opp med statsråder og stortingspolitikere på Kommunalpolitisk toppmøte og blir tatt direkte derfra inn i Landstinget. Her vil delegatene diskutere hva kommunesektoren selv kan gjøre og hva staten bør gjøre. Deretter vil de gi sine oppdrag til KS.

Jeg har sagt om mobbing at det må bli «typisk norsk at ingen lukker øynene». Men vi må ha vidåpne og klare øyne for alle utfordringene ved utenforskap – og i fellesskap skal vi bekjempe utenforskapet!