Usynlige psykiske helsetjenester

Kommunenes oppdrag på vegne av samfunnet er ikke til å ta feil av: I Lov om helse- og omsorgstjenester gis de eksplisitt ansvar for å tilby befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp. Og i fjor forpliktet regjering og storting seg til å lovfeste psykologkompetanse i alle kommuner fra 2020. Lovfestingen skjer etter flere år med stimuleringstilskudd for å få kommunene til å heve kompetansen ved å ansette psykologer.

Behovet for å tydeliggjøre det lokale ansvaret for psykiske helse er åpenbart: TNS Gallups helsepolitiske barometer for 2016 som ble offentliggjort denne uken, avdekker at bare 13 prosent av oss opplever å ha god tilgang på psykiske helsetjenester i kommunen.

Befolkningen er dessuten krystallklar om hva slags hjelp de ønsker: Nærmere 70 prosent foretrekker behandling ved hjelp av samtaleterapi dersom de skulle bli deprimert eller få angst. Et klart flertall sier tydelig nei til medisiner.

God effekt

Om lag halvparten av den norske befolkningen får en psykisk lidelse/plage i løpet av livet. Konsekvensen er personlige belastninger for den som rammes, men også samfunnskostnader som er større enn for noen andre sykdommer.

Sakte, men sikkert har det vokst fram en politisk erkjennelse av at det er viktig å legge til rette for tidlige intervensjoner og forebyggende tiltak for å ivareta befolkningens udekkete behov.

Gladmeldingen er at tidlig intervensjon kan ha god effekt. Akershus-kommunen Lørenskog har i en årrekke bygget opp kompetanse på psykisk helse-feltet. De har jobbet aktivt for å spre kompetansen til dem som har ansvar for barn og unge til daglig; foreldre, barnehageansatte og lærere.

Det har gitt konkret resultater i den andre enden; i spesialisthelsetjenesten i form av langt færre henvisninger fra Lørenskog enn folketallet skulle tilsi, sammenliknet med andre Akershus-kommuner.

Høyt press

Ofte beveger spesialisthelsetjenesten seg mot grensen til fristbrudd med høyt press på behandlere for å ta nye pasientsaker. Det svekker muligheten for å gi god oppfølging av hver enkelt pasient. Med kunnskapsbaserte kommunale lavterskeltilbud kan vi oppnå minst to gode ting: Pasienter får tidlig hjelp der de bor og slipper en alvorligere sykdomsutvikling. Andrelinjetjenesten får frigjort tid til de mer alvorlige tilfellene; de som trenger mer omfattende behandling.

Lørenskog er ikke enestående: Fjell i Hordaland har bygget opp et apparat for å ivareta den psykiske helsen i alle aldersgrupper. Resultatet er færre barn som opplever alvorlig omsorgssvikt, mer sammenhengende behandlingskjeder, flere tiltak med røtter i forsking.

I Stange i Hedmark er det Stangehjelpa som gjelder. «Alle» kjenner til den, og du trenger ikke henvisning. Langt de fleste som tar kontakt, rapporterer at de får det bedre. 

Balansegang

Kommuner som får det til, klarer å finne den viktige balansegangen mellom individuelle behandlingstiltak og systemtiltak som kan sikre bedre livsbetingelser for den enkelte. Det er viktig å få tilgang til bedre behandlingsmetoder for psykiske lidelser, men behandling hjelper lite hvis man mobbes på skolen. Og det blir vanskelig å nyttiggjøre seg god depresjonsbehandling hvis man ikke har jobb eller er del av et sosialt fellesskap. Det er først og fremst kommuner som har fylt verktøykassa med et mangfold av tiltak, som klarer å lage et psykisk helsetilbud som bygger stillas rundt sårbare innbyggeres liv.

Det er tverrpolitiske enighet om at det lokale tilbudet til dem som sliter psykisk, er for dårlig. Vi tror at funnene i Helsepolitisk barometer befester hovedinntrykket, selv om flere kommuner har gjort en solid innsats.

Like selvsagt som det er å ha tilgang på god hjelp når du ha brukket et bein eller har akutt ørebetennelse, må det være å få et kompetent tilbud hvis tenåringsjenta i familien slutter å fungere på grunn av angst og/eller dårlig sosial fungering. Ingen kan skrives ut av kommunen. Derfor er kommunen den viktigste arenaen vi har for å forebygge og bistå personer med psykiske lidelser og plager.