Tid for likelønn!

«En mann mellom 20 og 60 år skal takseres ti 50 sekel sølv etter helligdommens vekt, og en kvinne skal takseres til 30 sekel.» Slik står det i 3. Mosebok, og fremdeles henger mye av det gammeltestamentlige synet på kvinnens verdi igjen. Kvinner eller kvinnedominerte yrkesgrupper blir lavere verdsatt enn mannlige, og de store, kvinnedominerte yrkesgruppene er fortsatt lavtlønte.

«Har ikke råd»
Kvinnene utgjør 46 prosent av arbeidsstyrken i Norge. Arbeidslivet - og velferdssamfunnet - er derfor helt avhengig av kvinnenes arbeidsinnsats. Likevel er den gjennomsnittlige timelønna for kvinner bare 80 prosent av mannens. Kravet om likelønn har derfor stått sentralt i årevis. Men fortsatt er kvinnelønn lavlønn, lønnsutjevningen går sakte. Tidligere ble det argumentert med at «dette har vi ikke råd til». Men nå flommer staten over av penger. Da får vi høre at vi ikke kan bruke dem uten at priser og renter kommer til å øke og konkurranseevnen svekkes. Finansministeren truer med innstramminger. Vi har ikke råd til likelønn når landet går dårlig. Vi har heller ikke råd når landet går godt. Vil Norge noen gang få råd?
I 1998 er det 50 år siden vi fikk menneskerettighetserklæringen, som i Artikkel 23 sier at «Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.» Det er 20 år siden vi fikk likestillingsloven, som setter krav til lik lønn for likeverdig arbeid. Til tross for dette, og til tross for at Norge ratifiserte konvensjonen om likelønn for 39 år siden, er det fremdeles langt igjen. Fremdeles tjener mannlige yrkesgrupper i offentlig sektor 20.000 til 30.000 kroner mer enn kvinnelige.

Uakseptabelt
Vi krever likelønn fordi vi ikke lenger vil akseptere urimelige og urettferdige forskjeller mellom kvinne- og mannsdominerte yrkesgrupper. Vi vil fjerne de diskriminerende mekanismene i lønnsdannelsen. Men likelønnskravet gjelder ikke bare de lavtlønte. Likelønn er også et spørsmål om å la kvinner få like mye igjen for sin utdanning som menn. Kampen for likelønn dreier seg derfor i like stor grad om å heve lønnsnivået til de kvinnedominerte utdanningsgruppene.
De moderate lønnsoppgjørene har medvirket til at det blir større lønnsforskjeller i samfunnet. Med de små økonomiske rammene det har vært å forhandle om, har det vært nesten umulig å få rettet opp lønnsmessige urimeligheter. Det trengs vide økonomiske rammer for å nå målet om likelønn, samtidig som det må være vilje til å prioritere de kvinnedominerte gruppene ved tariffoppgjørene. Likelønn er heller ikke bare et ansvar for partene i arbeidslivet, det er også et samfunnsansvar. Politikk er å ville noe, heter det. Politisk vilje er første steget på veien mot likelønn.
I et moderne samfunn er det urimelig at arbeid som utføres av kvinner har lavere lønnsnivå enn arbeid dominert av menn, til og med når det stilles likeverdige krav til kompetanse og utføring av arbeidet. Noen vil si at kvinner har valgt yrke selv, og derfor kan de ha det så godt. Men en urimelighet blir ikke mindre av den grunn. Å lønne kvinner lavere enn menn for arbeid av lik verdi, er og blir diskriminering. Det finnes ingen gode begrunnelser for at denne diskrimineringen skal fortsette.

Det trengs vide økonomiske rammer for å nå målet om likelønn

Skrevet av: Helga Hjetland