Med vår spredte bosetting, og målsetting om å ta hele landet i bruk, er det paradoksalt at Norge skal legge seg på en strengere linje enn tett befolkede land på kontinentet, mener Cecilie Bjelland.
Illustrasjonsfoto: ColourboxStopp byråkratiseringen av lokalsamfunnene!
Regjeringen vil ha Europas strengeste regelverk for organisering av lokale nettselskaper. Endringen treffer mange effektive selskaper som har stor samfunnsnytte. Det kan igjen gi dyrere strøm og true lokale arbeidsplasser.
Cecilie BjellandNorge ble opprinnelig industrialisert med lokal energiproduksjon. Vi har lang tradisjon for lokale løsninger.
For eksempel har kommunene nytt godt av konsesjonskraft i over 100 år, noe som har gitt lokalsamfunnene elektrisitet til eget forbruk.
Vi mener dette er en utidig innblanding i eierskapspolitikken og en overstyring av eierne.
Det er de mange e-verkene som har utviklet denne strømmen til lokalt næringsliv. På den måten har e-verkene vært avgjørende for den velstanden som vokste fram.
Det samme gjelder hjemfallsordningene, som har sørget for norsk eierskap til fellesskapsressursene. Samfunnskontrakten mellom kraftprodusenter, kommuner, regioner og staten har vært en garantist for at vi har grønn industri i Norge.
Denne samfunnskontrakten er nå truet. Myndighetene undergraver lokale myndigheters styringsrett over egne selskaper ved å presse fram en fordyrende løsning som ingen andre i Europa ønsker å bruke. Nettopp fordi det truer lokale foretak ved unødig byråkratisering.
Bakgrunnen for regjeringens forslag er at EU krever at nettforetak skal utskilles helt fra øvrig virksomhet i energisektoren. Hensikten er god, for EU ønsker å hindre kryss-subsidiering og ivareta nøytral opptreden for nett-tilgang for kraftproduksjon og øvrig nettutvikling.
EU ser likevel at denne utfordringen er mest relevant for de største selskapene, som har mye nett og kraftproduksjon i samme selskap.
På grunn av den administrative byrden ved regelverket er det derfor en unntaksregel for funksjonelt skille for alle nettselskaper med under 100.000 kunder. Det er uansett strenge krav til nøytralitet som ligger til grunn for driften av de mindre selskapene.
Med vår spredte bosetting, og målsetting om å ta hele landet i bruk, er det paradoksalt at Norge skal legge seg på en strengere linje enn tett befolkede land på kontinentet. Det rimelige er at også vi skal kunne unnta energiselskap med under 100.000 kunder fra kravet om et funksjonelt skille.
Alternativt kan grensen gå ved 30.000 kunder som et absolutt og «skadebegrensende» minimum. Norge har likevel valgt å sette grensen på 10.000 kunder, noe som vil gjøre oss til strengest i Europa.
Resultatet av den unødige byråkratiseringen blir høyere kostnader for nettkundene lokalt. Dermed kan lokale arbeidsplasser forsvinne, fordi eierne blir tvunget til å vurdere salg til større naboer.
Vi mener dette er en utidig innblanding i eierskapspolitikken og en overstyring av eierne. De fleste nettselskapene er eid av kommuner, og disse kjenner lokale forhold og eierbehov best. De har et formål med eierskapet, som blant annet handler om beredskap og at nettselskapet skal legge til rette for lokal næringsutvikling.
Et eksempel på det er fiberutbygging, hvor en rekke nettselskaper i distriktene har investert i fiber der hvor aktører som Telenor ikke har ønsket å investere.
Strømberedskap er svært viktig i dagens samfunn, og Norge trenger kraftselskaper som forstår og møter innbyggernes behov. Da er det ikke nok med store, sentralstyrte nettselskaper.
Vi trenger også selskaper som er tilpasset de spesielle utfordringene som eierne ser lokalt. Det har mange av EUs medlemsland.