Tannhjulsmodellen åpner for en bredere, men fortsatt ryddig kontaktflate mellom de to sfærene politikk og administrasjon og er et alternativ til timeglassmodellen, skriver Signy Irene Vabo.

Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Debatt

Skillet politikk–administrasjon må avklares i løpende dialog

Enighet om hvordan politikerne og administrasjonen skal møtes, er viktigere enn de formelle ansvarsgrensene.

Kommunedirektørene er frustrert over detaljstyring fra politikerne, framgår det i en artikkel i Kommunal Rapport nr. 22. Men den andre siden av denne saken er folkevalgte som er frustrerte over at de ikke fritt kan spørre administrativt ansatte om opplysninger og besøke tjenestesteder for å skaffe seg den informasjonen de opplever at de har behov for.

I svært mange tilfeller er det ikke mulig å skille klart mellom hva som er politikk og hva som er administrasjon.

Professor emeritus Jan Fridthjof Bernt har slått fast at verken folkevalgte eller innbyggere kan nektes å kontakte administrativt ansatte (KR 15.10.19).

Jeg er statsviter, og ikke opptatt av å ri paragrafer.

Hvor de formelle grensene går for hva politikerne og administrasjonen kan gjøre er dessuten, etter min oppfatning, en annen diskusjon enn hva som skal til for å få samarbeidet mellom kommunestyret og administrasjonen til å fungere godt.

Politikerne er avhengige av en godt fungerende administrasjon for å få sine bestillinger gjennomført. For å ivareta sitt samfunnsoppdrag, er administrasjon avhengig av tillit fra politikerne.

I svært mange tilfeller er det ikke mulig å skille klart mellom hva som er politikk og hva som er administrasjon. Hvor skillet går, må politikerne og administrasjonen derfor bli enige om, ofte i løpende dialog. Og det er viktig for kommunens legitimitet at de blir enige om akkurat dette – på tvers av partiskiller og eventuell posisjon og opposisjon i kommunestyret.

Et ugreit forhold mellom politikk og administrasjon i en kommune tar oppmerksomheten bort fra det de fleste politikere og administrativt ansatte heldigvis har til felles: Ønsket om å få til best mulig løsninger og yte best mulig service og tjenester til innbyggerne.

Jeg har inntrykk av at noe av bakgrunnen for dagens debatt er timeglassmodellen. For dem som ikke måtte kjenne til denne, skiller den visuelt mellom politikerne i øverste del og administrasjonen i nederste del av et timeglass.

Ideen var opprinnelig at all kommunikasjon de folkevalgte skulle ha med administrasjonen, skulle gå gjennom ordføreren og administrasjonssjefen, eller kommunedirektøren i dagen terminologi.

Ifølge timeglassmodellens «far», ble modellen utviklet av KS som et pedagogisk grep for å kommunisere innholdet i den nye kommuneloven av 1992. Endringene i loven var radikale, og det var en viktig oppgave for KS å skape forståelse for de nye rollene som var slått fast i loven.

Mens utvalgene tidligere hadde hatt ansvar for deler av administrasjonen, ble nå alt administrativt ansvar lagt til kommunedirektøren. Men samtidig var tanken den gangen at administrativ og politisk side, etter hvert som tillit ble etablert, skulle avtale spillereglene for hvordan for eksempel utvalgsledere skulle kontakte etatsansvarlige i administrasjonen.

Det utrolige er at timeglassmodellen lever i beste velgående i dag, nesten 30 år etter at den ble benyttet for å formidle forskjellen mellom den gamle og den nye kommunelovgivingen av 1992. Da ble reel makt flyttet fra politisk til administrativ del av kommuneorganisasjonen.

Den norske kommunedirektørens ansvar er omfattende, også når vi sammenligner med systemet i andre europeiske land. Hun skal lede administrasjonen, utrede politiske saker og stå ansvarlig for iverksetting av politiske vedtak.

Som ansvarlig leder har kommunedirektøren behov for kontroll over den organisasjonen hun er gitt ansvaret for. Det vil også omfatte hvordan ansatte besvarer henvendelser fra publikum og fra folkevalgte. Henvendelser og besøk krever tid og dermed ressurser fra de ansatte, og det kan være viktig å kvalitetssikre det som gis av informasjon og uttalelser. Derfor er det logisk at det blir etablert ordninger.

Jan Fridthjof Bernt har også slått fast at ingen organer kan gi bindende pålegg til ansatte i kommunen om ikke å snakke med folkevalgte eller andre, så lenge de overholder sin taushetsplikt (KR 15.10.19). Men det betyr vel ikke at det er lurt at alle folkevalgte, hver for seg og akkurat når de vil, tar kontakt med kommunens ansatte? En slik praksis kan fort bli ugrei politikerne imellom, dersom noen får mer eller annen informasjon enn andre.

Det betyr vel heller ikke at kommunedirektøren ikke kan organisere hvordan henvendelsene skal kanaliseres og besvares? Å tvinge all kontakt politikerne skal ha med administrasjonen via kommunedirektøren gjør terskelen høy og veien lang for politikerne.

I boken «Folkevalgt og politisk leder» (Cappelen, 2020) lanserer Christian Lo og undertegnede tannhjulsmodellen som et alternativ til timeglassmodellen. Denne åpner for en bredere, men fortsatt ryddig kontaktflate mellom de to sfærene.

Ryddighet er vel et godt prinsipp for godt samarbeid, både i politisk og administrativt arbeid?

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.