Samskaping og bøter – i uskjønn forening

Ved inngangen til sommeren kunne vi lese at Senterpartiet vurderer å foreslå at kommuner skal kunne bøtelegge politi og ambulansetjenester fordi kommunalt brannvesen ofte må gjøre jobben deres ved å være først ute i ulykkessituasjoner.

Fra før blir bøter brukt innen det offentlige som virkemiddel på områdene mobbing og utskriving av sykehuspasienter.

For en som hele voksenlivet har levd samtidig eller vekslende i akademia og politikken, er dette både interessant (akademikeren i meg) og provoserende (politikeren i meg).

I akademia, ikke minst i mitt eget fag samfunnsplanlegging, er vi i stigende grad opptatt av samarbeid på tvers av og til tross for grenser. Vi hyller, både i undervisning og forskning, samskaping og partnerskap.

Ikke minst har innovasjonsbølgen ført til økt oppmerksomhet på verdien av tillitsfullt samarbeid mellom yrkesgrupper, mellom sektorer, mellom fagadministrasjon og politiker, mellom politikk og næringsliv, mellom forvaltningsnivåene kommune – fylkeskommune – stat osv.

Vi snakker om og forsker på innfløkte eller flokete samfunnsproblemer (wicked problems på stammespråket) som kjennetegnes av at de må tas tak i og forsøksvis gjøres noe med i og av fellesskapet.

Forskningsrådene, nasjonalt som regionalt, heier fram forsknings- og utviklingsarbeid preget av likeverdig og respektfullt samarbeid innen det offentlige og mellom det offentlige og akademia, der alle sammen skal finne ut av ting, hjelpe og stimulere hverandre, spille hverandre spennende, innovative og gode.

Du stryker til eksamen, og får avslag på forskningssøknaden, hvis du hevder at organisasjoner og samfunn best driftes og endres gjennom skarp ansvarsfordeling, mistillit og bøtelegging. Ikke minst blir dette feil for offentlig sektor med sine byråkrater, politikere og forvaltningsnivåer. Idealet er å ta felles ansvar, forenkling og samarbeid.

I politikken og forvaltningen finner vi igjen mye av de samme ordene og idealene, men kanskje fortsatt oftest i planer og festtaler?

For samtidig med all denne hyllesten av samskaping, av at «jo mere vi er sammen, jo gladere og flinkere blir vi», ser vi ei utvikling som tar oss vekk ifra all denne vakre samhandlingspraten.

Straff og bøter er altså et virkemiddel som brukes når det ene forvaltningsnivået mener et av de to andre svikter.

Andre fascinerende aktiviteter er at kommuner – fylkeskommuner – stat kjøper inn kommunikasjonstjenester for å prate med hverandre, bestiller konsulentrapporter for å overbevise hverandre og oppretter ekspertutvalg for å komme opp med svar på krevende utfordringer.

Akk, som politiker: For det første tror jeg det gir lite mening for folk flest at offentlig sektor bruker knappe midler til å bøtelegge og konsulentagitere hverandre fram til samarbeid og samhandling.

For det andre, jeg tviler på nytteverdien utover det indremedisinske. Det gjør godt når en innhyrt kommunikasjonskonsulent og et innkjøpt konsulentfirma sier og skriver at nettopp din kommune egner seg best for et sykehus, men gjør det særlig inntrykk på dem som bestemmer i slike saker?

Akk, som akademiker: Blir det ikke noe naivt, noe frakoblet virkeligheten med sine ærlige uenigheter og interessemotsetninger, at svaret på det meste er samskaping? Hvis forskning ønsker å gjøre en forskjell på bakken, bør en ikke da mer holde seg på bakken?