Utenfor bygatene må veigrøftas status som avløpsanlegg for overvann vektlegges mye sterkere, skriver Christen Ræstad.

Illustrasjonsfoto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Debatt

Overvannsregelverket mangler helhet

Endringsforslagene for overvannsreglene unnlater å ta de fundamentale diskusjonene om ansvar og økonomi.

Man bondefanges i høringen til å diskutere mange nesten selvsagte detaljer. Mange av lovforslagene er gode og viktige, men de store linjene burde avklares først, ikke sist.

Det er anerkjent at når flere enn én skal ha ansvar, da har ingen ansvar.

Forslag til endringer i det oppsplittede regelverket for kommunenes forvaltning av overvannet ble fremlagt av ett departement (Kommunal- og moderniseringsdepartementet) og to direktorater (Miljødirektoratet og Direktoratet for byggkvalitet) 2. mars 2020.

Høringsfristen er 2. juni.

Det er nesten umulig å være uenig i mange av de forslagene som fremlegges for nye lovbestemmelser og forskrifter. Men det er andre spørsmål som må stå øverst og først på agendaen for å ivareta helheten.

Økonomien og finansieringen er utelatt, der Klima- og miljødepartementet opplyser at der jobber man fortsatt med dette.

Det haster å få dette fram. Avløpsgebyret må splittes for overvann (regnvann) og spillvann (kloakk mm).

Ansvar er ikke avklart. I overvannsutvalgets utredning fra desember 2015 var det enighet i utvalget om nesten alle spørsmålene, med unntak av kapittel 19 «Ansvar». Særlig gjelder dette grenseoppgangene knyttet til forsikring.

Nå legges det opp til at kommuner kan pålegge frakobling av overvannet fra avløpsnettet, men det er ikke klarlagt om det er kommunen eller huseier, som dermed har ansvaret for at de alternative lokale løsninger dermed er forsvarlige.

Mange kommuner tør ikke gi pålegg som dette, dersom kommunen dermed må ta ansvaret for skader nedstrøms. Miljødirektoratet påpekte i et nettmøte 5. mai at ansvar ikke var et tema i høringsmøtet. Det er helt korrekt, dessverre.

Hvem bryr seg om helheten?

Infrastrukturen samlet sett omtales nesten ikke. Norsk Vann har beregnet at kommunenes investeringsbehov 2016–2040 er 280.000 millioner kroner, hvorav 64 prosent gjelder fornyelser av ledningsnettet, dvs. ca. 180.000 millioner kroner.

I gatene ligger det mellom fem og 15 forskjellige rør- og kabelsystemer. Nederst og dyrest ligger avløpsrørene.

På toppen har vi gaten eller veien, som er vår viktigste og ofte eneste vannvei når styrtregnet kommer. Utenfor bygatene må veigrøftas status som avløpsanlegg for overvann vektlegges mye sterkere. Likevel er veiloven og Samferdselsdepartementet ikke en del av det gode selskap når det gjelder overvannet. Det er nesten ingen statlige myndigheter som bryr seg med disse helhetene.

Spektakulære skybrudd med store vannskader har medført at vanningeniørene har kommet opp av rørgrøfta og begynt å snakke med arealplanleggerne og reguleringsfolka. Det er plan- og bygningsloven som regjerer, og mer i den retningen skal det bli. Det er både riktig og fornuftig.

Infiltrasjon og fordrøyning vanskelig

Overvannet hører hjemme på overflaten, og infiltrasjon er i stor grad en illusjon. Tett leirgrunn eller fjellgrunn gjør infiltrasjon svært vanskelig eller umulig. Det neste steget er fordrøyning, men dette er i praksis ofte også veldig vanskelig, med mindre man ser flere eiendommer under ett.

Med disse rammevilkårene skal kommunene pålegge frakobling av overvannet fra det kommunale avløpsnettet. Da må kommunen også anvise hvilken løsning den enkelte huseier skal velge. Men konsekvensen av dette blir at når kommunen pålegger eller henviser til en alternativ løsning med lokal overvannsdisponering, da vil kommunen langt på vei påta seg ansvaret for at en slik løsning fungerer i praksis, og at skader ikke vil skje nedstrøms.

Objektivt ansvar

Eieren av overvannsanleggene har i dag et objektivt ansvar, hvilket betyr at erstatningsplikten er uavhengig av skyld. Siden overvannsutfordringene er fordelt på mange parter, blir resultatet at ingen ønsker å påta seg dette ansvaret.

Både huseierne, kommunene og kanskje til og med forsikringsselskapene er tjent med at det objektive ansvaret for vannskader fra overvann i forurensningslovens §24a oppheves.

Hovedandelen av vann- og avløpsinvesteringene ligger i ledningsnettet, men ansvaret for den kompliserte infrastrukturen med veier, rør og kabler er det ingen departementer som vil ha.

Legge ansvaret til Kommunaldepartementet!

Det er anerkjent at når flere enn én skal ha ansvar, da har ingen ansvar. Slik er det også for infrastrukturanleggene og overvannsregelverket. Legg forvaltningsansvaret, bemanningen, pengene og regelverket for overvannsskadene på Kommunaldepartementet!

Vi trenger et infrastrukturdepartement. Det kommer ikke til å skje i min tid, så for meg blir det nest beste at Kommunaldepartementet, forankret i plan- og bygningsloven og en ny infrastrukturlov, tar seg av denne helheten.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.