Omsorg er ingen vare

I flere kommuner planlegges det i budsjettarbeidet nedskjæringer i helse- og omsorgstilbudet til våre eldste innbyggere. Særlig er det en tendens til å skjære ned på antallet sykehjemsplasser. Det er også en utvikling i gang der sykehjemsplasser omdannes til omsorgsboliger.

Det finnes ingen god faglig begrunnelse eller grundig faglig analyse bak disse endringene. Antallet eldre stiger gradvis både på kort og lang sikt, og særlig er økningen stor blant de aller eldste. Endringene i kommunene er i hovedsak motivert ut fra ønsket om å redusere utgifter og balansere budsjettene.

Ansvar for å si fra

Én av våre oppgaver som helse- og omsorgspersonell, er å si om det ene tilbudet er faglig dårligere enn det andre, og advare hvis de foreslåtte tiltakene er for drastiske. Gjør vi ikke det, svikter vi vår faglighet og vårt ansvar overfor pasientene som vi er satt til å tjene.

Helsepersonell, ledelse og rådmenn er ikke på valg. Dersom helse- og omsorgsledelse og øvrig administrasjon bidrar til å tildekke uheldige prioriteringer, og ikke åpent forklarer hva nedskjæringer kan innebære, reduseres velgernes påvirkningsmuligheter. En «omstillingsutfordring», som det heter på det nye byråkratspråket, må kalles med sitt rette navn: En nedskjæring der man ennå ikke har bestemt hvem som skal rammes.

Tall fra forskingsinstitusjonen Fafo (Å fordele omsorg, 2012) viser at det de siste 20 årene har vært en betydelig nedgang både i antallet sykehjemsplasser og antall brukere av hjemmetjenester målt i forhold til andel eldre over 80 år. Utgiftsøkningen til omsorgstjenester de siste årene har i stor grad gått til yngre personer og personer under 65 år.

I høstens budsjettframlegg argumenteres det i mange kommuner for at det er helheten i budsjettet som er viktig. Men helheten i et budsjett er lite verdt hvis sentrale enkeltområder som det består av, svikter. Dersom omsorg og behandling av vår mest skrøpelige eldre blir skadelidende, stikk i strid med befolkningsutviklingen, hjelper det lite at «helheten» i regnearkene går opp for økonomene og rådmennene.

Annen type tjenester

En hovedutfordring er at helse- og omsorgstjenester på vesentlige områder skille seg fra andre typer offentlige og private tjenester. Det skal jeg begrunne grundigere nedenfor. Det kan se ut som om toppledelse og mange politikere i sin iver etter å saldere budsjetter, ikke deler dette synet eller velger å se bort fra det. Når det i tillegg er stor avstand mellom toppledelsen og de som utfører tjenestene, og det stilles strenge krav til lojalitet oppover i systemet, gis det ikke rom for kritiske røster.

En annen konsekvens av å redusere antall sykehjemsplasser er at det vil øke behovet for innsats fra pårørende, og det vil åpne for mer privat omsorg. Dette er en tendens man har sett i vårt naboland Sverige.

Det er sannsynlig at dette vil kunne gi en skjev sosial utvikling, der de som kan kjøpe seg tjenester, vil komme best ut. For familiene med dårligst økonomi, kan det innebære at én av partene må arbeide deltid eller være hjemme i perioder for å yte omsorg. All erfaring tilsier at det er kvinnene som i stor grad blir hjemme.

Allerede i dag yter pårørende en betydelig innsats. Siste måned før innleggelse i sykehjem bruker pårørende i snitt 80 timer per måned, dvs. en halv stilling per pasient (upubliserte data fra CONSIC-studien 2014, Sverre Bergh et al.).

Styrende verdier

Det er flere grunner til at vi må styre etter andre verdier enn økonomiske markedsprinsipper i helse- og omsorgstjenestene. Empati, fleksibilitet, individualitet og fagkunnskap er nøkkelordene.

Møtet mellom pleier og beboer på et sykehjem eller i hjemmet er ikke noe som enkelt kan prissettes. Det skapes bånd begge veier. Fagkunnskap, innlevelse og varme tas i bruk. En gang tar det fem minutter, neste gang en time fordi behovene endrer seg fra gang til gang. Derfor må tjenestene være fleksible.

Dette er personsentrert omsorg i praksis. Det er ingen vare eller tjeneste som passer inn i en strømlinjeformet produksjon i en markedsøkonomi. Det er som regel uforutsigbare dager. Omsorgssjefen i kommunen er derfor ingen «produksjonssjef». Tingliggjøring av omsorg og pasientene skaper avstand, dårligere funderte avgjørelser, dårlig kvalitet og øker sjansen for neglisjering og overgrep.

Dagens regjering mener i sin regjeringsplattform at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Det er helt feil. All erfaring og forsking taler for det motsatte.

Omsorg og helse skiller seg fra andre tjenester ved tre forhold: De skal dekke basale behov, de er uforutsigbare/komplekse og de gis til sårbare pasienter som for det store flertallet ikke er selvstendige «brukere» som selv er i stand til å vurdere innholdet (Jan-Erik Støstad, 2014). Det er denne unike samtidige kombinasjonen av disse tre forholdene som skiller helse- og omsorgstjenestene fra andre tjenester og varer. Derfor egner disse tjenestene seg dårlig for markedsøkonomisk tankegang og kommersialisering.

Vi må basere disse tjenestene på tillit til helse- og omsorgsarbeiderne, på raushet, åpenhet og inkludering og på tilgjengelig kunnskap, både erfaringsbasert og fra forsking. Erfaringer fra Skottland og tillitsreformen i hjemmetjenestene i København viser at ledelse basert på nærhet til arbeidstakerne, tillit og faglighet, på sikt også gir bedre budsjettstyring og økonomi. Det gir helse- og omsorgsarbeidere som er motiverte og har mindre fravær.

«Produksjon» og «kundeforhold» passer ikke

En personsentrert omsorg bryter helt med tanken om at omsorg og behandling av skrøpelige eldre er tjenester på lik linje med andre tjenester og produksjon av varer. Hver person har sin historie vi må kjenne og behov som må møtes med fag, empati og stor fleksibilitet. Vi må både ha overblikk og detaljkunnskap, og det må gis tillit til fagpersonalet.

Bedriftsøkonomiske begreper som «produksjon» og «brukere» i et «kundeforhold» har ingen plass her og tildekker virkeligheten. Det bidrar sannsynligvis til kortsiktige og lite gjennomtenkte nedskjæringer. Det innebærer i siste instans at kommunene ikke vil være forberedt på den betydelige økningen av antall eldre som kommer de nærmeste årene.