Kommunedirektør Trude Andresen i Øvre Eiker kommenterer innlegget til Unni Bjerregaard Moe i Fagforbundet.

Faksimile av Kommunal Rapport nr. 15
Debatt

Kriseledelsen er ikke stedet for partssamarbeid

Samarbeid er nødvendig også i det kortsiktige krisearbeidet, men da i andre fora enn kriseledelsen.

Unni Bjerregaard Moe fra Fagforbundet er i Kommunal Rapport 11.05. bekymret for om kommunale ledere virkelig forstår betydninga av trepartssamarbeidet, som, sitat: «både kronprinsen og våre fremste, nasjonale politikere lovpriser.»

Vi forstår betydninga av partssamarbeid, på nasjonalt og lokalt plan.

Sett fra en kommunedirektør i en middels stor kommunes side, er svaret et klart ja. Vi forstår betydninga av partssamarbeid, på nasjonalt og lokalt plan. Og jeg vil understreke ordet partssamarbeid: Det er kun to parter lokalt: Arbeidsgiver (folkevalgte og ledelse) og arbeidstaker.

Den norske velferdsmodellen har fått bekreftet årsaken til sin eksistens de siste månedene. Tiltak er innført som har ført til store konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet. Og det offentlige stiller med garantier, nye regler for stønad ble over natta laget for permitterte, og det er bred enighet om at Norges oppsparte midler skal brukes i en slik situasjon.

Sett i et større perspektiv, er dette ikke selvfølgelig. Oppslutningen om vår velferdsmodell kom heller ikke over natta, tilliten til det offentlige og vår forvaltning av fellesskapets midler er opparbeidet over tid. Det er et resultat av nasjonale og lokale folkevalgtes fornuftige beslutninger, godt hjulpet av kloke byråkrater i stat og kommuner.

Forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er avgjørende for å bygge denne tilliten. Åpenhet, dialog og etterrettelighet bør være vår alles ledetråd i dette samarbeidet, enten det er i «fredstid» eller krisetid.

I hverdagen må vi samarbeide om utvikling av våre virksomheter, og i all hovedsak foregår dette uten konflikt. Partene ser omtrent de samme utfordringene, og alle bidrar til å finne gode løsninger. Så vil vi naturligvis være uenige i de periodene vi driver lønnsforhandlinger – det ligger i sakens natur.

Men så kommer krisa. Raskt må kriseledelse settes, beslutninger må tas hurtig, basert på den informasjonen man til enhver tid sitter med. Noen beslutninger blir dårlige, de fleste gode nok.

I kriseledelsen gjelder det å ha tydelige ansvarslinjer. Det er enda viktigere enn vanlig. Arbeidsgivers rett til å disponere sin arbeidskraft der det er behov, blir kanskje nødvendig å iverksette, raskt.

I denne krisa har vi hatt noe tid. Krisa ble en slags normaltilstand, og etter de første par ukenes hektiske håndtering, ble det – i alle fall i vår kommune – gjenopprettet normal møtevirksomhet mellom ledelsen og de ansattes organisasjoner.

God informasjon og dialog om krisehåndteringen var på plass. Beredskapskoordinator møter nå på samtlige samarbeidsmøter mellom kommunens ledelse og organisasjonene. Og det som må drøftes underveis, blir drøftet, i de rette fora.

Mange ansatte har jobbet mye, og mange har gjort ting de aldri har gjort før. Arbeidsoppgaver og arbeidsform blir endret i et tempo som imponerer mange av oss. Det har slik sett kommet mye godt ut av krisa, og særlig dette ser jeg fram til å snakke med de ansatte om i ettertid. Hva lærte vi, hva kan vi ta med oss videre inn i kommunens pågående utviklings- og innovasjonsarbeid?

Unni Bjerregaard Moe etterlyser at ansatte skal sitte ved samme bord som ledelsen under krisa. Jeg mener kriseledelsen ikke er stedet for å diskutere arbeidsgiver-/arbeidstakerspørsmål.

Kriseledelsen skal ha oversikt og fatte beslutninger løpende. Dialog og kunnskapsinnhenting om hendelsen må skje rundt andre bord, der de ansatte selvsagt skal være representert når det er hensiktsmessig.

Partssamarbeid er en viktig del av vår strategi for utvikling. Vår visjon er: «Sammen skaper vi et livskraftig Øvre Eiker» – og ordet sammen er helt sentralt, både i kommunen som organisasjon og i lokalsamfunnet.

Sammen finner vi de beste løsningene – først og fremst i det langsiktige utviklingsarbeidet –  men også i det kortsiktige krisearbeidet, men da i andre fora enn i kriseledelsen.