Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Kommunene og sivilsamfunnet

Er det på tide å bytte ut «offentlig eller privat» med en diskusjon om hvordan en god kommune kan skapes, og der sivilsamfunnet verken demoniseres eller idylliseres?

Handler en god kommune nå først og fremst om smart management og markedstilpassing?

Året 2015 kan gå inn i historien som et år da sivilsamfunnet kom tilbake. Ikke fordi det virkelig har vært borte. Men i medienes rapportering, politikernes fortellinger og menneskers bevissthet er det lenge siden sivilsamfunnet har vært så påtakelig nærværende.

Medmennesker stiller opp for å ordne informasjon og bolig for nyankomne, leksehjelp for dem som har det vanskelig med både språket og matten, og de går manngard for lete etter forsvunne. Immigrasjonsmyndigheter, skoler og politi får hjelp til å løse sine oppgaver av betydelige skarer av frivillige.

Dette er et vakkert bilde av det skandinaviske velferdssamfunnet, synes noen. Når det virkelig gjelder, og velferdsstaten utsettes for de tøffeste prøvelser. Selvopptatthetens kulde og reservasjon byttes med omsorg og en viss oppofrelse for andre.

Skandinavene framstår ikke like passiviserte og sløvete av den allestedsnærværende staten og dens lokalkontorer i byer og kommuner. Forknytte og lukkete samfunn begynner plutselig å vibrere av medmenneskelighet. Det er håp for folkesjelens framtid når kravene om mine rettigheter endelig forenes med samtaler om våre innerste forpliktelser.

Nå kan man til og med i de politiske partiene høre tidligere statselskende strateger lengte etter den folkelige aktiviteten som ser ut til å ha gitt nytt liv og nytt mot til folkebevegelser som nylig var nedleggingstruete på grunn av medlemssvikt. De lengter etter daglig kontakt med mennesker rundt om i landet som deltar i vevingen av sosiale nettverk som innebærer empati, fellesskap og solidaritet i hverdagslivet.

Dette i stedet for at, som en sosialdemokratisk lederskribent i Sverige uttrykte det:

«Politikk skapes og implementeres stadig mer på partikontorene i Stockholm av en ikke-valgt yrkesgruppe – iblant betegnet som “policyprofesjonelle”. Det skaper et demokratisk underskudd. En avstand mellom hverdag og politikk – mellom borgere og samfunnsprosjekt. At denne politiske oppgittheten har fått lov å vokse, har med stor sannsynlighet bidratt til at velgere flykter fra partier med virkelige løsninger og i stedet oppgitt vender seg til Sverigedemokraterna».

Ja, lederskribenten setter paradoksalt nok sitt håp til at et fornyet sivilsamfunn skal kunne gi mennesker troen tilbake på politikkens muligheter. Han synes å drømme om å få importere noe av livet, kjærligheten og følelsene han ser blomstre i det gjenfødte sivilsamfunnet.

Andre ser ikke noe godt i den ufrivillige vitaliseringen som nå preger frivillighetsarbeidet, de frivillige og sivilsamfunnets organisasjoner. Det er verken bra for sivilsamfunnet selv eller for politikken og staten i sin alminnelighet. Tvert imot ser de menneskenes tillit og anerkjennelsen av sivilsamfunnet som et bevis på velferdsstatens svekkelse og forvitring.

Den ursterke skandinaviske velferdsstaten som fordeler sine gaver generelt, blindt og rettferdig burde klare seg uten et sentimentalt og partisk sivilsamfunn, mener man. At mennesker skal være avhengige av andres velvilje, var nøyaktig hva våre forfedre og formødre ville bort fra. Det var akkurat den vilkårligheten og umyndiggjørende takknemligheten de av gode grunner avskydde – å stå der med lua i hånda, avkledd sine rettigheter og sin menneskelige verdighet.

Slik kan det beste også bli det godes fiende. Når den politiske utopiens kart ikke stemmer med politiske virkeligheten, holder man fundamentalistisk fast ved kartet. Man betrakter samtiden som en unntakstilstand, noe midlertidig, før arbeidet med den altomfattende og allmektige velferdsstaten skal gjenopptas med uforminsket styrke.

Tenk om akkurat denne tiden, da våre stater, kommuner og sivilsamfunn utsettes for marerittaktige prøvelser, også er en gave som kan aktualisere våre kommunalpolitiske visjoner? At vi for første gang på veldig lenge kan oppdatere våre kommunale visjoner – etter en temmelig ensidig og selvforaktende markedshype som dominerende idé- og organisasjonsutvikling, i alle fall i de svenske kommunene siden 1990.

Selv hovedinntrykket av det helt ferske forslaget til ny svensk kommunelov er, ifølge min kollega Stig Montin, «at det er den markedsøkonomiske logikken som dominerer både innrammingen av utredningsarbeidet og forslagene».

Har vi ikke lært mer? Har den kommunale idéutviklingen opphørt? Handler en god kommune nå først og fremst om smart management og markedstilpassing?

Kanskje er det i 2016 på tide å bytte ut «offentlig eller privat» med en selvkritisk, mangfoldig og framtidsrettet diskusjon om hvordan en god kommune kan skapes? En samtale der sivilsamfunnet – like lite som «offentlig» eller «privat» – verken demoniseres eller idylliseres. En samtale der borgeren med hele sitt sett av økonomiske, sosiale og ideelle ressurser og behov utgjør utgangspunktet.