Det er ikke utenkelig at hendelser som skoleangrepet i Trollhättan i oktober, også kan skje i Norge, skriver Tom Henry Knutsen og Alexander Bjerke, og spør om vi er godt nok forberedt på det. Foto: Ingar Storefjell, NTB scanpix

Kommunene må ha terrorismeberedskap

Kronikk. Hendelser som terrorangrepene i Paris og Trollhättan er dessverre ikke utenkelige skrekkscenarier i Norge. I slik situasjoner har kommuneledelsen et viktig ansvar.
8.12 2015 16:54
Mye kan utrettes med enkle workshops i kommunal regi hvor handlingene ved ulike scenarier gjennomgås.

De brutale terrorangrepene i Paris og Trollhättan har nok en gang minnet oss på hvor sårbare vi er. Ikke minst framstår kombinasjonen av disse hendelsene, med omfattende massakre rettet mot våre barn på skolen, som det fremste skrekkscenarioet.

Selv om sannsynligheten for dette kan framstå som liten, framstår det dessverre i dag ikke som utenkelig. Det er derfor all grunn til spørre seg om vi er tilstrekkelig forberedt for å møte slike hendelser. I slike situasjoner er man avhengige av et effektivt og samkjørt kommunalt beredskapsapparat som kan bistå politiet under aksjonsfasen og sømløst overta når denne er over.

At dette fungerer er først og fremst et ansvar for kommuneledelsen, selv om beredskapsapparatet vil omfatte nødetatene, Fylkesmannen og frivillige organisasjoner.

Gjennom å ha deltatt i krisehåndteringen av internasjonale kriser som tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 så vel som ved større og mindre nasjonale hendelser, er vår erfaring at det er noen trekk som preger de organisasjonene som lykkes under slikt press. Vi mener at dette er direkte overførbart til norske kommuner, og at ved å følge de følgende rådene vil man kjøpe seg dyrebar tid om krisen inntreffer.

Tydelig ansvarsfordeling, fullmakter og beslutningsprosesser

Den største tidstyven i de innledende fasene av mange kriser, er behovet for organisering av krisehåndteringsapparatet. Erfaring har imidlertid vist at det er noen strukturer som fungerer bedre enn andre under kriser. Det er en grunn til at både den britiske modellen for å håndtere terrorangrep og den modellen som brukes til å håndtere kriser på norsk sokkel, har en del fellestrekk.

Begge modellene deler krisehåndteringsapparatet i tre nivåer: Et taktisk, et operasjonelt og et strategisk, med tydelige prosedyrer for hvordan disse nivåene kommuniserer med hverandre. Disse nivåene må vite på forhånd hvilke fullmakter de har, og hvem som skal fatte hvilke beslutninger.

Klare umiddelbare tiltak

Det må være tydelig hvem som innledningsvis bemanner både den taktiske, operasjonelle og strategiske kriseledelsen, hvor disse er lokalisert og hvilke kommunikasjonssystemer som skal benyttes. Som et minimum må alle vite hvem som skal håndtere mediene, og hvem de pårørende skal kontakte.

Det er kritisk at kriseledelsen på disse nivåene snarest kommer i gang med å etablere et felles situasjonsbilde, vurdere fokus, fatte beslutninger og iverksette disse. Alle tre nivåer kan med fordel ha hendelsesbaserte tiltakskort som beskriver konkrete tiltak som skal utføres i den helt innledende fasen.

Trening viktigere enn øving

Det snakkes ofte om at man «må øve mer». Det er ikke nødvendigvis feil, men de fleste har først og fremst et behov for å trene mer før de øver. Forskjellen på trening og øving er at trening er kontrollert og gjentakende, fokusert på konkrete prosedyrer og arbeidsoppgaver. Først når alle er blitt kjent med og har trent på sine oppgaver, kan man vurdere å øve systemet som helhet. Det har liten verdi å gjennomføre omfattende øvelser med komplekse scenarioer for en dårlig trent organisasjon.

For den enkelte skole vil en kontrollert gjennomføring av de enkelte handlinger ved angrep i de fleste tilfeller gi større utbytte enn en stor uanmeldt øvelse.

Tillit og kommunikasjon forutsetning for samvirke

Det er skrevet mye om samvirke mellom ulike beredskapsaktører etter 22. juli. Det viktigste er imidlertid at dette fungerer på lokalt nivå, og at man har en felles forståelse av hvordan man opptrer ved en krise. De ulike etatene har ofte ulike begrepsapparater og ulik oppfatning av hverandres roller ved forskjellige kriser.

Mye kan utrettes med enkle workshops i kommunal regi hvor skoleledere, innsatsledere fra politiet, de andre nødetatene og kommunens beredskapsledelse trinnvis gjennomgår handlingene ved ulike scenarioer. Den viktigste verdien av dette er ikke de skriftlige produktene som kommer ut av det, men muligheten man har til å lære hverandre å kjenne.

Ved å følge disse fire rådene vil man etter vår erfaring ha bedre forutsetninger for å treffe gode beslutninger på kortere tid – tid som igjen kan være avgjørende for liv og død, og om krisen får mulighet til å utvikle seg til en katastrofe.

Det er ingenting som tilsier at dette vil ordne seg selv under press. Det er derfor kommunene er pålagt en sentral rolle som samordner og pådriver for beredskap i sivilbeskyttelsesloven, og det er derfor ansvaret til sjuende og sist ligger hos kommuneledelsen.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.