De siste årene har stadig flere kommuner – hver for seg eller i klynger – inngått langsiktige partnerskap med aktører i universitets-, høgskole- og instituttsektor. Forventningene til resultatene i disse samarbeidene er store, skriver innleggsforfatterne.

De siste årene har stadig flere kommuner – hver for seg eller i klynger – inngått langsiktige partnerskap med aktører i universitets-, høgskole- og instituttsektor. Forventningene til resultatene i disse samarbeidene er store, skriver innleggsforfatterne.

Foto: Knut Opeide / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kommunene trenger ny kunnskap og nye løsninger

Kommunene må i økende grad tenke og jobbe tverrsektorielt, og se etter ny kunnskap, nye løsninger og ny praksis på mange områder.

«Norge trenger et nasjonalt forsknings- og innovasjonsløft, og ledere og ansatte i kommunene må være med», skriver Jesper Werdelin Simonsen i Kommunal Rapport 5. april.

Det er vi helhjertet enige i. «Det kan de få mer igjen for enn de tror», fortsetter Simonsen.

Ja, det vil være helt nødvendig, dersom regjeringen skal nå sitt mål om en varig sterk og effektiv offentlig sektor.

Ifølge Forskningsrådet er kommuner som har samarbeidet med forskere, positive til erfaringen.

Regjeringen ønsker at alle skal få gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse uansett hvor i Norge vi bor. Men ressursene som er til rådighet for å nå dette målet er ikke uendelige. Dersom det ikke skjer endringer, mener KS at vi til og med kan stå overfor for en «kommunal kollaps» mot 2040. Det betyr at alle som jobber i kommunal sektor ikke uten videre kan gjøre mer av det man allerede gjør.

Kommunene må i økende grad tenke og jobbe tverrsektorielt, og se etter ny kunnskap, nye løsninger og ny praksis på mange områder. Og allerede her møter vi en betydelig utfordring, som er at staten, og langt på vei også akademia og virkemiddelapparatet, er organisert og opererer sektorielt.

Flere kommunene ønsker å ta et mer aktivt grep for å få tilgang til kunnskap, og for å gå fra å være forskningsobjekt til en partner som er toneangivende ved utforming av problemstillinger.

De siste årene har stadig flere kommuner – hver for seg eller i klynger – inngått langsiktige partnerskap med aktører i universitets-, høgskole- og instituttsektor (her for enkelhets skyld kalt «akademia»). Forventningene til resultatene i disse samarbeidene er store, både fra kommunal side og fra akademia. Ambisjonen er at denne typen partnerskap skal bidra til å realisere lokale og nasjonale politiske ambisjoner, styrke relevansen av utdanninger og forskning og gi grunnlag for innovasjon innenfor alle kommunenes tjenesteområder.

Ifølge Forskningsrådet er kommuner som har samarbeidet med forskere, positive til erfaringen. Men kun et fåtall kommuner har deltatt i slike samarbeid. Og bortsett fra på etablerte praksisområder innen helse og oppvekst, er det få kommuner som samarbeider systematisk med studenter.

Snur vi bildet, har heller ikke mange forskere, lærere eller studenter mye erfaring fra samarbeid med kommunesektoren. Skal vi oppnå de gode resultatene vi ønsker og trenger for en bærekraftig kommunal sektor, må vi derfor jobbe med strukturer og rammebetingelser for økt forskning og innovasjon. Vi må også senke terskelen for slike samarbeid gjennom å styrke den gjensidige forståelsen for hverandres forutsetninger.

I løpet av det siste året har mange av oss som inngår i partnerskap mellom kommuner og akademia, dannet en felles arena – Arena Unikom. Erfaringsdeling oss imellom har gitt noen pekepinner om hva som er viktig for å lykkes i denne typen samarbeid.

Av særlig betydning i felles arbeid for en bærekraftig kommunal framtid, er:

  • Substans og respekt: Enighet om mål gir samhandlingen fart og retning, og likeverdighet mellom partnere hindrer uoverensstemmelser.
  • Forventningsavklaring: Kommuner og akademia har ulike samfunnsoppdrag og formål. God forankring og felles brobygging mellom divergerende hensyn er essensielt.
  • Merverdi: Alle parter må oppleve samarbeidet som verdifullt, men må også selv bidra for å kunne hente ut gevinster. Tydelig organisering og dedikerte ressurser er nødvendig.
  • Nærhet til praksisfeltet: Jo nærmere forskningen og utdanningene knyttes til kommunenes prioriteringer, jo større er muligheten for gode samarbeid – selv om kommunene også må være åpne for prosjekter som er samfunnsnyttige på andre måter.
  • Senke terskelen: Mange kommuner trenger kunnskap og handlingsrom for å kunne bli aktive og krevende partnere i forskningsprosjekt, og å klare å orientere seg i jungelen av eksterne finansieringsordninger.
  • Innovasjon: Kommunene skal nyttiggjøre seg kunnskap til å gi bedre tjenester. Innovasjon må alminneliggjøres som en kompetanse og en arbeidsform på linje med andre oppgaver.
  • Langsiktighet og synliggjøring: Det tar tid å utvikle nye samarbeid, kunnskap og innovasjon. Derfor er det behov for tålmodighet på veien fra forskning til ny praksis, og samtidig vise fram resultater – både små og store – underveis.

Unikom-fellesskapet ønsker å bidra til likeverdige offentlige tilbud til alle, og til å øke kvalitet og bærekraft i tjenestene gjennom kunnskapsbaserte samarbeidsmodeller. Fellesskapet vil arbeide for å oppnå rammebetingelser som gjør kommuner til initiativtakere og aktive partnere i forskning, utdanning og innovasjon. Dersom kommuner og akademia kombinerer alt de kan og vet, kan det åpnes store mulighetsrom for begge parter.