Heller en kommunedirektør med et politisk ansikt enn en ansiktsløs statlig byråkrat som gjemmer politiske standpunkter bak egne skjønnsmessige regelfortolkninger, skriver Einar Busterud.

Illustrasjonsfoto, fra Våler i Østfold: Joakim S. Enger
Debatt

Kommunedirektørens syn bør og skal komme fram

Kommunene er tjent med kommunedirektører som har meninger om politikk, og som også bidrar til å sette politiske spørsmål på dagsordenen.

Kommunal Rapport har satt søkelys på kommunedirektøren som politisk aktør. Det er bra og på høy tid. Spørsmålet er langt viktigere enn problemstillingen som har hatt mest medieoppmerksomhet de siste årene: Om hun/han/hen skal kalles kommunedirektør, rådmann eller noe annet.

Jeg foretrekker en kommunedirektør jeg kan bryne meg på også i politiske saker.

Som ordfører inne i den femte perioden, har jeg gjort meg noen refleksjoner, både om rollefordeling, maktfordeling og om utviklingen av lokaldemokratiet.

Byråkratiet på alle nivåer har langt større innflytelse over lokalpolitiske avgjørelser nå enn da jeg ble ordfører for første gang i 1999. Spissformulert har jeg definert en av lokalpolitikkens jernlover slik: «Enhver ansatt hos fylkesmannen er overordnet et hvilket som helst kommunestyre.»

Makten er forskjøvet

Det er mange årsaker til maktforskyvningen mellom lokalpolitikere og byråkrater. Samfunnet er mer komplisert, saksmengden større, forventninger og detaljstyring fra særlig storting, departement og ulike direktorat har blitt mye mer omfattende. Individuelle rettigheter og lovverket som følger med dem er kraftig utvidet.

Det holder ikke lenger for statlig forvaltning å fortelle kommunene hva vi skal løse av oppgaver, vi får også beskjed i detalj om hvordan.

Reelt har også kommunedirektørens makt blitt større, på godt og vondt. Antallet ansatte i kommunene har siden tusenårsskiftet økt med nesten 30 prosent, oppgavene har blitt flere, og behovet for delegering til kommunedirektøren økt med det.

All daglig drift i norske kommuner er i praksis delegert til kommunedirektøren. Mens politiske organer tidligere foretok ansettelser langt ned i organisasjonen, er det nå kun kommunedirektøren som blir ansatt gjennom politiske vedtak.

Det kan med en viss rett hevdes at dagens delegasjonsreglementer er i tråd med det som har vært kommunal praksis over lang tid. Rådmannsstyrte kommuner er ikke et produkt av økt delegering, og det var antakelig flere av dem tidligere.

Kjøttvekta er skjev

Uansett, kommunepolitikere er fortsatt fritidspolitikere. I de aller fleste kommuner er det bare ordfører og varaordfører som har lønnede stillinger. Kjøttvekta mellom politikk og administrasjon er mildt sagt skjev, og i praksis er politikerne helt avhengige av administrasjonens lojalitet og velvilje for at vedtak skal settes ut i livet.

Heldigvis finnes denne lojaliteten og velviljen i de aller fleste kommuneadministrasjoner.

I politikeropplæringen er forholdet mellom politikere og kommunedirektøren gjerne framstilt som «politikerne vedtar, kommunedirektøren iverksetter», og «politikerne kjenner bare rådmannen».

Alle vet at det ikke fungerer slik praksis. Hvor mye det avviker, varierer fra kommune til kommune. Felles for alle kommuner er politisk styring og sluttansvar. Det er politiske vedtak om samfunnsstyring kommunedirektøren skal sette ut i livet. Politikk er skjønnsutøvelse, fortrinnsvis fornuftsbasert og verdiforankret.

Kommunedirektører bør ha meninger

Er det sannsynlig at en politisk styrt, verdiforankret samfunnsinstitusjon tiltrekker seg toppledere som ikke er interessert i politikk og samfunnsspørsmål? Og hvis det var tilfelle, ville en apolitisk kommunedirektør gjøre en god jobb i og for kommunen?

Mitt svar er nei. Kommunene er tjent med kommunedirektører som har meninger om politikk, og som også bidrar til å sette politiske spørsmål på dagsordenen. Det ligger mye politisk makt og innflytelse både i en saksutredning og i jobben som kommunaldirektør. Ikke å erkjenne dette er tilsløring av maktforhold.

Den administrative ledelsen må evne å fortolke det politiske landskapet også av hensyn til egen gjennomslagskraft. Jeg foretrekker en kommunedirektør jeg kan bryne meg på også i politiske saker, rett og slett fordi jeg tror resultatet blir bedre av det. Heldigvis har jeg bare erfaring med kommunedirektører som også har hatt stor samfunnsinteresse.

Politikk, men ikke partipolitikk

Derimot ville jeg hatt problemer med en partipolitisk engasjert kommunedirektør, også om hun skulle tilhøre mitt eget. Jeg forventer balanserte saksutredninger med argumenter både for og mot kommunedirektørens foreslåtte løsning. Og selvsagt; at direktøren realiserer politiske vedtak han er uenig i like resolutt som når det motsatte er tilfelle.

Kort sagt: Heller en kommunedirektør med et politisk ansikt enn en ansiktsløs statlig byråkrat som gjemmer politiske standpunkter bak egne skjønnsmessige regelfortolkninger!

Rådmannsundersøkelsen fra UiT i 2013 konkluderte med at rådmenn/kommunedirektører inntar det politiske rommet i kommuner der ordføreren bruker mye tid på «å gjøre seg tilgjengelig for folk flest».

Tilgjengelighet er en suksessfaktor for enhver ordfører, og balansegangen mellom strategiske oppgaver og kontakten med innbyggerne er ordførerrollens evige og pinefulle C-moment. At kommunedirektøren går inn og tar over ordførerrollen, er ikke heldig for noen.

Den enkle løsningen er å bygge opp et minimum av administrativ støtte rundt ordføreren, ikke at kommunedirektøren inntar et politisk og strategisk vakuum. Men kommunedirektøren bør ha en rolle i strategiske veivalg i kommunen, internt først og fremst, hevet over partipolitikken, men med rett til å hevde hvilke veivalg hun mener kommunen er tjent med.

Hamar er i disse dager én av tre finalister til å få Kommunaldepartementets pris «Attraktiv by.» En viktig begrunnelse for nominasjonen er byutviklingsgrep vi vedtok for ti år siden, blant annet nytt kulturhus til 700 millioner.

De fleste av disse vedtakene ble gjort mot den daværende rådmannens innstilling. Det gjorde det ikke enklere å kjempe disse sakene igjennom politisk, det skal innrømmes. Men jeg anerkjente rådmannens rett til å levere en innstilling på tvers av det politiske flertallet.

Naturlig stemme

Jeg syntes også at det var naturlig at rådmannen hadde en stemme da kommunen internt diskuterte strategiske veivalg, blant annet for byutvikling. Derimot ville jeg ikke akseptert at rådmannen ble en del av den offentlige debatten om Hamar trengte et kulturhus eller ikke.

Slik er balansegangen; kommunedirektørens syn bør og skal komme fram. Men han må ha politisk teft og kunnskap nok til å vite hvor han sier hva. Og når han skal holde helt kjeft.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.