Klimarådgiveren kan ikke redde 2050

Regjeringen varslet 3. november sitt oppdaterte klimamål under Parisavtalen. På veien til netto null i 2050, skal utslippene ned med minst 55 prosent innen 2030 målt mot 1990.

Dit kommer vi ikke uten solide prestasjoner fra kommunene. Til like med regjeringen har heller ikke Kommune-Norge klare strategier eller tilstrekkelige effektfulle tiltak. Bildet er imidlertid ikke helsvart.

Mange kommuner har tatt gode steg og enten ansatt egne klimarådgivere eller knyttet til seg klimakompetansemiljøer. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Bare å overlate til klimarådgiveren å fikse netto null for kommunen innen 2050 vil ikke føre fram. Utfordringen er så stor at uten en strategisk forankring i kommuneledelsen og i planverket, er klimarådgiveren sjanseløs.

Mange kommuner har relativt ambisiøse, ja, i realiteten relativt fantasifulle, egne klimamål. De er så langt utenfor rekkevidde at de mer er å betrakte som fromme ønsker uten analytisk fundament.

Ser man nærmere på forholdet mellom mål og tiltak, er det nærliggende å anta at i den grad de bygger på analyser, kan de umulig ha vært gjennom stresstesting eller eksterne kvalitetssikringer.

Hva må så til? Samtlige kommuner i Norge står fremfor to dominerende utfordringer fremover. Den demografiske endringen vil prege samtlige, selv om vekstkommuner har noe lettere for å takle finansierings- og bemanningsbehovene som omprioriteringen i det kommunale tjenestetilbudet vil kreve.

Den andre hovedutfordringen er klimakrisen. Klimakrisen rammer kommunen på to fronter. Den ene er påførte, negative effekter som ikke kan unngås, og som man må ruste seg for. Dette er et tema for samfunnssikkerhet og beredskap.

Den andre er omstillingen kommunen må gjennom for å ta sitt medansvar for netto null i 2050 både som samfunn og som virksomhet. Å håndtere disse hovedutfordringene krever strategisk og planmessig forankring.

Konsekvensen av utilstrekkelig planforankring: En revidert klima- og miljøplan er et nyttig redskap i enhver kommune. Den virker imidlertid ikke dersom ikke klima er gjort til et sentralt punkt i kommuneplanens samfunnsdel, arealdel og fulgt tilstrekkelig opp gjennom hvordan kommunen disponerer sine ressurser gjennom investeringer og tiltak i den årlige revideringen av handlings- og økonomiplanen.

Klimatiltak og klimaberegninger som fast sjekk ved samtlige investeringer, må være gjennomgående for samtlige sektorer.

Konsekvensen av utilstrekkelig strategisk forankring: Dersom ikke kommunedirektøren mener alvor og prioriterer klimafokus med klare bestillinger ut og nedover i hele organisasjonen, kan kommunen like gjerne spare seg hele kostnaden med klimarådgivere i staben. Strategier og tiltak som foreslås fra klimarådgiverne, vil bare bli møtt med overbærende smil utover i organisasjonen dersom ikke kommuneledelsen er krystallklar på at temaet har prioritet og skal tas på alvor også i det operative langsiktige arbeidet.

Det gledelige er at her er det tilsynelatende store endringer på gang i en rekke kommuner. I mitt eget innland observerer jeg at klima har prioritet hos flere av kommunedirektørene. Tidvis er det også gjort strategiske grep der assisterende kommunedirektører, kommunalsjefer eller strategisjefer har fått ansvar for å implementere og følge opp operative grep i sektorene.

Dette synes å være kommet lenger i store og mellomstore bykommuner enn i distriktskommunene. Sannsynligvis kan det tilskrives tilgang på tilstrekkelige ressurser på ledernivå.

Utfordringen med manglende kapasitet og/eller kompetanse i mindre distriktskommuner, kan løses gjennom aktive samarbeid om felles handlingsplaner for flere kommuner.

Eksempler på slike felles prosesser er satsingen De grønne øyene i Lofoten og Gudbrandsdalen 2030, som favner om alle de 12 Gudbrandsdals-kommunene. Det gir mulighet for å samle/spleise på kompetanse og ta tiltak som hver av dem ikke har ressurser til å kunne prioritere fullt ut alene.

Utfordringen med manglende planintegrasjon er mer krevende. En klima- og miljøplan vil ikke kunne løse utfordringen alene, selv med en omfattende tiltaksliste dersom realiseringen av andre planer samtidig bidrar til å svekke eller nulle ut de dedikerte klimatiltakene.

Løsningen på dette ligger i å forankre tydelige klimamål i kommuneplanens samfunnsdel og arealdel. Dette må så følges opp årlig konkret gjennom handlings- og økonomiplanen. Og det må ledsages av tertialvis rapportering på tiltakene, samt gjennom årlig avleggelse av klimaregnskap. Kun da vil de folkevalgte kunne følge opp tilstrekkelig politisk til at referansebanen kan flyttes nok til å sammenfalle med målbanen for netto null i 2050.

Oppsummert: Netto null for kommunene i 2050 krever strategisk forankring i kommuneledelsen og på tvers av planstrukturen med relasjon mellom mål og tiltak som bygger på en analytisk tilnærming.