Stadig nye næringer melder seg på med krav om plass i kystsonen, skriver Kristin F. Strømskag og Tom Myrvold.

Stadig nye næringer melder seg på med krav om plass i kystsonen, skriver Kristin F. Strømskag og Tom Myrvold.

Illustrasjonsfoto: Gisle Oddstad, VG
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kamp om plass på kysten

Mye av naturressursene som kan bidra til ny lønnsom virksomhet, ligger i distriktene og særlig langs kysten, men vi er i ferd med å kvele potensialet.

For de fleste fortoner det seg lett surrealistisk at det skal være kamp om plassen på norskekysten. Med bare 5,5 millioner mennesker i et land med mer enn 2500 km kystlinje (101.000 km hvis alle øyer også regnes med) skulle det i utgangspunktet være god plass til de fleste og til det meste.

Mens stadig flere vil bruke kystsonen, vil andre verne.

Norsk økonomisk sone er 820 000 km² eller to og en halv gang så stort som landarealet. Klimaet langs deler av norskekysten er så hardt at noen aktiviteter bare er for de spesielt interesserte. Ja, selv om vi begrenser kystsonen til sjøområdet innenfor grunnlinjen, så utgjør dette arealet ca. 90 000 km², eller et område på størrelse med Portugal.

Men faktum er at det har oppstått en kamp om plass i kystsonen, og kampen har over tid blitt mer tilspisset. Oppdrettsnæringen opplever mangel på plass som en kritisk flaskehals for videre utvikling, mens fiskerinæringen opplever krav fra andre næringer som en stadig større trussel mot sin egen (opprinnelige) aktivitet.

Stadig nye næringer melder seg på med krav om plass i kystsonen. Sist ut er energisektoren med ambisiøse planer om vind- og solcelleanlegg til havs.

Det er bred forståelse for at nytt, konkurranseutsatt næringsliv må erstatte en oljesektor som får mindre betydning i tiden som kommer. Og offentlige budsjetter må strammes til når oljebasert pengetilførsel stagnerer. Omstilling og fornyelse kreves.

Den gode nyheten er at mye av naturressursene som kan bidra til ny lønnsom virksomhet, ligger i distriktene og særlig langs kysten. Det dårlige nyheten er at vi er i ferd med å kvele potensialet.

For mens stadig flere vil bruke kystsonen, vil andre verne – av hensyn til biologisk mangfold, av hensyn til forskning (behov for referanseområder) eller av rent estetiske hensyn. I tillegg kommer vern av kulturminner, naturvernkvaliteter, jordvern, strandsonen, farleder og ymse hensynssoner av forskjellig karakter, for å nevne noe.

Sektorinteressene kappes om å fremstille sumeffektene av bit-for-bit-utbygging langs kysten med størst mulig utropstegn bak. Alt med de beste intensjoner, selvfølgelig.

Selv er vi mer bekymret for sumeffektene av bit-for-bit-vern. Derfor må settes krav til konsekvensutredninger av internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt vern.

Hvorfor heter landet vårt Norge? Jo, det er Nordvegen, veien nordover langs kysten! Uten det grunnlaget kystens befolkning la ned helt fra folkevandringstiden og fram til i dag, hadde vi ikke hatt noe land eller vært en nasjon. For Norge er en kystnasjon. Et mangfold av båter, havner, brygger og naust langs hele vår langstrakte kyst er et vitnesbyrd om kystens og havets helt sentrale rolle i fortellingen om Norge de siste 200 år.

«Kystkulturen» representerer hverdagens levemåte langs kysten, som oftest uten prangende materielle uttrykk. Ofte har det handlet om et liv under marginale forhold, der tilpasning og oppfinnsomhet har vært gode egenskaper å ta med seg. Det finnes neppe noen annen delkultur med så rikt utviklede detaljer som kystkulturen, full av geniale og funksjonelle løsninger på tekniske utfordringer.

Skal vi finne noe å leve av etter oljen, og sikre at bedrifter og arbeidsplasser over hele landet blir med gjennom det grønne skiftet, må politiske ambisjoner og handlekraft være like sterke som da vi ble et oljeland for 50 år siden. Norge er en stor havnasjon, og norsk velstand er langt på vei bygd på næringer med tilknytning til havet, som fiskeri og havbruk, skipsbygging og skipsfart. Rammevilkårene må sikres og tilpasses det faktum.