Dersom man ønsker at norske distriktskommuner skal si seg villige til å avstå ytterligere av sine naturverdier til storsamfunnet, er det avgjørende at tydelige og bedre insentiver kommer på plass, mener Naturessurskommunene.

Dersom man ønsker at norske distriktskommuner skal si seg villige til å avstå ytterligere av sine naturverdier til storsamfunnet, er det avgjørende at tydelige og bedre insentiver kommer på plass, mener Naturessurskommunene.

Foto: Øystein Søbye / NN / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Inntekter fra naturressurser bør ikke utjevnes

Forslaget om å utjevne kommunenes inntekter fra naturrressurser er urimelig og vil ha utilsiktede konsekvenser.

Som et innspill til debatten om inntektssystemutvalgets utredning, hevder kommunedirektøren i Ringsaker, Jørn Strand, at «det er for store forskjeller i Kommune-Norge», og tar til orde for mer inntektsutjevning for å oppnå mer likeverdige tjenester.

Hva skulle sentrale strøk vært uten kraften fra distriktskommunene?

I innlegget fremhever Strand inntektssystemutvalgets forslag om utjevning av 10 prosent av kommunenes inntekter fra konsesjonskraft og havbruksfondet, samt eiendomsskatt på kraft- og ilandføringsanlegg som et greit forslag. Dette fortjener noen kommentarer.

De aktuelle inntektene er naturressursinntekter, og ikke direkte sammenlignbare med de skatteinntektene som blir utjevnet i dagens inntektssystem.

Som navnet sier, oppstår inntektene ved utnyttelse av noen kommuners naturressurser. Disse inntektene inngår i en mer enn hundre år gammel samfunnskontrakt der kommuner som har stilt sin natur til disposisjon for storsamfunnets behov, skal få en økonomisk kompensasjon og del av verdiskapingen som motytelse for de evigvarende inngrep som er gjort i deres naturverdier. Det er derfor selve denne samfunnskontrakten som forslaget utgjør et inngrep i – lenge etter at utbyggingen har skjedd, og mens naturinngrepene fortsatt vil gjelde for all fremtid.

Hva skulle sentrale strøk vært uten kraften fra distriktskommunene? Distriktskommunene har gjennom kraftutbyggingen allerede tilført sentrale strøk store verdier, og motytelsen gjennom kraftinntektene var nettopp grunnlaget for samfunnskontrakten.

Kraftinntektene var videre en betingelse for kommunens tilslutning, altså en ytelse mot ytelse. De berørte kommuner opplever forslaget som et kontraktsbrudd, brudd på et hevdvunnet prinsipp. Da blir det av mindre betydning at det i første omgang foreslås en såkalt moderat utjevning.

I forlengelsen av dette vil vi påpeke at forslaget har en annen, dypt urimelig virkning: Penger vil tas fra kommuner med fraflytting og gis til kommuner med tilflytting – stikk i strid med alle målsettinger om levedyktige distrikter.

Denne konsekvensen er helt fraværende i inntektssystemutvalgets egne analyser, men burde behandles med stor aktsomhet av alle som ønsker gode lokalsamfunn i hele landet.

I tillegg til at forslaget er urimelig og vil ha utilsiktede konsekvenser, har det en timing som ikke kunne vært mer uheldig. Landet har et massivt behov for mer ny, fornybar kraftproduksjon. Uten den berørte kommunens samtykke, vil mer vann- og vindkraft neppe se dagens lys i Norge. Dersom man ønsker at norske distriktskommuner skal si seg villige til å avstå ytterligere av sine naturverdier til storsamfunnet, er det avgjørende at tydelige og bedre insentiver kommer på plass. Et forslag om å fordele naturressursinntekter til hele kommunesektoren, virker stikk i strid med dette formålet.

Hensynet til livskraftige distrikter, det grønne skiftet, lokalt selvstyre og forutsigbarhet overfor nasjonale myndigheter er vesentlige hensyn ved utformingen av et inntektssystem. Å forenkle det hele til et spørsmål om mest mulig likeverdige tjenester er nettopp det – for enkelt.