Innovasjonsløsningene finnes hos leverandørene, skriver Hilde Sætertrø, og viser til eksempler hvor fra koronakrisen der bedrifter legger om driften og leverer for eksempel smittevernutstyr.
Innovasjon i krisetider
Behovet for innovasjon har blitt veldig mye større de siste ukene, og blir helt avgjørende i tiden som kommer.
Hilde SætertrøKommunene, gjennom KS, eier Nasjonalt program for leverandørutvikling sammen med NHO, Digitaliseringsdirektoratet, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Mange store kommuner og de fleste fylkeskommuner er partnere i programmet.
Har vi guts og evne til å drive med innovasjon i tiden som kommer?
Programmet er en pådriver og fasilitator for innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Innovasjonene kan være fra mindre forbedringer til helt nye, radikale innovasjoner som endrer måten det offentlige utøver sine tjenester på. Innovative anskaffelser er et kinderegg, det oppnår tre gode ting på en gang: Effektivisering av offentlig sektor, bedre tjenester for innbyggerne og næringsutvikling.
Helt siden Leverandørutviklingsprogrammet ble et nasjonalt initiativ i 2010, har vi flere eksempler på innovative anskaffelser i hele landet. Slike prosesser har gitt oss mange velferdsteknologiske løsninger, mer effektive administrative systemer, mer miljøvennlige offentlige bygg, og mer klimavennlig transport.
Nye løsninger etterspørres
Eksempler på noen innovative anskaffelser som er i prosess, har som mål å få til utslippsfrie hurtigbåter, utslippsfrie byggeplasser, nye bruløsninger, nye vannledninger uten lekkasje, nye løsninger for håndtering av snø. Flere bransjer har opplevd at offentlige virksomheter etterspør nye og bedre løsninger på mange områder.
Vi som arbeider tett med blant andre kommuner i disse prosessene, er spent på hvordan den nye og fremmede situasjonen vi nå er i, vil påvirker vår vilje og lyst til innovasjon fremover. Et næringsliv som kneler og en offentlig sektor som får mindre å rutte med. Har vi guts og evne til å drive med innovasjon i tiden som kommer?
Dette kan slå ut i to retninger; at innovasjonslysten går ned, eller at ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne» blir bekreftet. Vi velger å holde fast ved det siste. Behovet for innovasjon har blitt veldig mye større de siste ukene, og blir helt avgjørende i tiden som kommer. Dette gjelder både offentlig og privat sektor.
Håper innovasjonslysten ikke kveles
I disse tider lages flere krisepakker for å bøte på inntektstap og stimulere til aktivitet. Det trengs penger til mange områder for å unngå fullstendig havari eller betydelige skader. Jeg håper også at myndighetene ikke kveler lysten og viljen til innovative anskaffelser, men ser potensialet i dette stimuleringsverktøyet.
Mange peker nå på offentlig sektors kjøpekraft som noe av redningen for næringslivet. Som i finanskrisen, blir det offentlige bedt om å opprettholde og øke sin etterspørsel. Det offentlige kjøper og investerer i varer og tjenester for 600 milliarder kroner hvert år, og den muskelen må nå brukes enda mer. Ikke minst kan mye «ledig» kompetanse brukes til igangsetting av innovasjoner og utvikling av fremtidsrettede løsninger.
Vi har sett behovet for økt innovasjonskompetanse hos de offentlige virksomhetene, spesielt evne til innovasjon i samarbeid med private leverandører, eksisterende eller potensielt nye. Det er mye å hente på å innovere mer sammen med eksterne leverandører. Løsningene finnes hos leverandørene. Det ser vi en rekke eksempler på nå, hvor bedrifter legger om driften og leverer for eksempel smittevernutstyr og helseteknologi.
Må læres gjennom praksis
Innovasjonskompetanse bygges best gjennom å utøve det i praksis, «learning by doing». Vi må øke utøvelsen av innovative anskaffelser. I dag har vi ingen virkemidler direkte rettet til bruk i den offentlige virksomheten som «smører» innovative anskaffelsesprosesser.
God «smøring» ville vært penger til å kunne frigjøre ansatte fra daglig tjenesteyting til utviklingsarbeid som innbefatter mer tverrfaglige prosesser og utforskning av behov. Innovasjon Norge og Forskningsrådet gir penger til spesifikke innovative anskaffelsesprosesser, men mesteparten av pengene skal gå til selve utviklingsarbeidet hos leverandørene.
Dette er selvsagt bra, men hindrer også at flere offentlige oppdragsgivere benytter seg av pengene fordi de ikke har kapasitet til å gjennomføre prosessene. Pengene Innovasjon Norge og Forskningsrådet legger på bordet for gjennomføring av innovative anskaffelser, kunne også vært mer fleksible med hensyn til søknadsfrister og konkurranseform.
Vi har store samfunnsutfordringer innen klima og miljø, helse, omsorg, velferd og mange muligheter innen økt digitalisering. Slike samfunnsutfordringer løses best sammen og samtidig. Vi koordinerer derfor flere fellesprosesser hvor flere behovseiere går sammen, for eksempel flere kommuner, og løfter behovene ut i markedet. Det viser et større marked for leverandørene, og økt mulighet for å lykkes med å kommersialisere nye løsninger.
Vi kunne ønske oss at myndighetene også hadde tatt initiativ til slike felles nasjonale innovasjonsprosesser med påfølgende midler. Da hadde vi skapt raskere innovasjoner i stedet for at «mange små» jobber med dette hver for seg.
Reglene bør sette krav til innovasjon
Til slutt vil jeg nevne at myndighetene gjennom anskaffelsesregelverket kan sette tydeligere krav til innovasjon, på lik linje som krav til for eksempel bruk av lærlinger og miljø. Dette kan bli en utfordring å måle, men noen kriterier er mulig å fastsette.
I dag kan det anslås at ca. 2 prosent av alle offentlige anskaffelser gjennomføres med mål om innovasjon. Tatt i betraktning dagens situasjon, er dette ikke nok.
Det kinesiske tegnet for krise består av både tegnet for fare og tegnet for muligheter. La oss favne mulighetene som ligger i krisen slik at dette kan være kilden til innovasjon og utvikling vi alle trenger fremover.