Ved mange bekymringer for barn er en melding til den kommunale helse- og omsorgstjenesten riktig vei å gå – ikke barnevernet, skriver Kirsten Rytter. Illustrasjonsfoto: Jonas Frøland, Samfoto/NTB scanpix
Ved mange bekymringer for barn er en melding til den kommunale helse- og omsorgstjenesten riktig vei å gå – ikke barnevernet, skriver Kirsten Rytter. Illustrasjonsfoto: Jonas Frøland, Samfoto/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Hvis barnevernet ikke skal hjelpe – hvem skal?

Bare ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt skal det sendes melding til barnevernet. Andre hjelpetrengende skal ivaretas av helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten i Nav.

Kommunene må slutte å holde Nav utenfor når oppvekstarbeidet skal organiseres.

Det synes klart at «bekymring» for et barns omsorgssituasjon ikke er tilstrekkelig for at fagpersonell i en kommune skal melde et barn til barnevernet. Det skal foreligge en konkret mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling mv., og det er strenge rettsregler for hvordan en skal gå fram ved melding til barnevernet.

Hvis man jobber i en skole eller barnehage, kan man relativt ofte oppleve barn som deltar lite i fritidsaktiviteter, mangler utstyr og klær, har foreldre som følger lite opp, kanskje kan lite norsk, kanskje kan mor lite norsk og det hele virker litt stusslig.

Mange har også opplevd at barn har blitt meldt til barnevernet fordi barnet risikerer å miste plassen i barnehagen i på grunn av manglende innbetalinger.  

Da er det Nav sosial som er riktig hjelpeinstans. For etter sosialtjenesteloven skal sosialtjenesten i Nav «sørge for at utsatte barn og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud».

Nav sosial skal da bidra med økonomisk hjelp til familien, ha barnets behov for fritidsaktiviteter spesielt for øye, kunne tilby kvalifiseringsprogram med norskopplæring til mor og eventuelt hjelpe mor med å knytte forbindelser til helsevesenet. Nav kan betale restansen i barnehagen av hensyn til barnets beste.

Dersom mor kommer i kvalifiseringsprogram, får hun kanskje råd til å barnehageplassen selv.

Nav kan også sørge for at nødvendig helsehjelp blir lagt inn som en bit i kvalifiseringsprogrammet eller vurdere om mor har rett til arbeidsavklaringspenger og følge opp med relevant helsehjelp. I mange tilfeller er foreldrene allerede i kontakt med sosialtjenesten. Samarbeid med skolen vil da kunne bidra til at innsatsen styrkes og koordineres. Familien vil erfaringsmessig få det bedre og bli mer fornøyd med bedre og mer koordinert hjelp. Barnet får også tiltak og trives bedre når det går bedre med familien som helhet.

Denne muligheten har jo lovgivere tenkt på for lenge siden. For i opplæringsloven (§15-2) og barnehageloven (§21) gis tilsatte ikke bare opplysningsplikt til barnevernet i avgrensede tilfeller. De gis i tillegg opplysningsplikt til sosialtjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten dersom de ser at det kan være behov for tiltak fra disse tjenesten.

Dette skal selvfølgelig skje i samråd med foreldrene, men oftest er det jo de som trenger hjelp til å benytte seg av de tjenestene og ytelsene, som finnes i vårt store velferdssystem. Det er i dag mange Nav-kontorer som har lavterskel telefonnummer og egne kompetente familierådgivere til å følge opp og koordinere – til stor nytte for brukere og samarbeidspartnere.

I helsevesenet oppstår også ofte dilemmaer omkring «bekymringer». For eksempel kan legevakta eller sykehusene oppleve å være i tvil om foreldre har forstått en dosering av medisin eller hvordan et barn skal følges opp videre. Da er en melding til den kommunale helse- og omsorgstjenesten riktig vei å gå – ikke barnevernet. Kanskje kan helsestasjonen eller en hjemmesykepleier hjelpe. Kanskje kan Navs familieveileder også være en kontaktperson inn til kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Barnevernloven avgrenser hvem som skal meldes til barnevernet til dem som står i fare for å bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt. For andre hjelpetrengende har lovgiverne vedtatt regler som plasserer opplysningsplikten og dermed ansvaret for hjelpetiltak både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i sosialtjenesten i Nav.

Men når Barne- og familiedirektoratet ikke informerer om annet enn barnevernloven, skapes indirekte det inntrykk at «bekymringer» for barn er noe som skal meldes til barnevernstjenesten. Da blir det viktig å få fram hvilke hjelpeinstanser som arbeider med hva og at alle helse- og omsorgstjenester og Nav-kontorer får en familieveileder som kan være kontaktperson for skoler, barnehager, legevakt og sykehus.

Kommunene må også slutte å holde Nav utenfor når oppvekstarbeidet skal organiseres. De fleste utsatte barnefamiliene er allerede kjent i Nav.