Gode intensjoner møter kommunale realiteter?

Husbankens investeringstilskudd til bygging og renovering av heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger er et meget sentralt virkemiddel for staten til å påvirke kvalitet og kvantitet i kommunenes helse- og omsorgssektor. Hvordan ser dette ut i eldrebølgens perspektiv? 

Min artikkel om bærekraft for eldrebølgen (Kommunal Rapport 5.12.19) hadde en feil i den delen som handlet om investeringstilskuddet. Dette ble heldigvis oppdaget og korrigert av Tor Wigulf Christensen i Husbanken.

Jeg skrev at investeringstilskuddet «bare kan gi inntil 1.000 nye heldøgnsplasser» fram til 2024. Christensen påpekte korrekt at antallet plasser staten vil gi tilskudd til, blir vedtatt i statsbudsjettet for hvert enkelt år (KR 19.12.19). Dette gir bedre utsikter enn jeg skrev.

Men: Det store spørsmål er fortsatt om investeringstilskuddet, sammen med andre tiltak, kan gi de 13.000 nye heldøgns plasser innen 2030 som er det beregnede behov i stortingsmeldingen om kvalitetsreformen?

Investeringstilskuddet ble opprettet i 2008. Sommeren 2019 fremla Menon en evalueringsrapport for perioden 2008–2017. I denne perioden ga Husbanken tilsagn om bygging og rehabilitering av 17.558 omsorgsplasser, 55 prosent til sykehjemsplasser og 45 prosent til heldøgns omsorgsplasser.

Rapporten viser at investeringstilskuddet antakelig har bidratt til økt kvalitet. Men det har i liten grad gitt varig økning i det totale antall plasser. Dette fordi de nye plassene ble fulgt av at kommunene nedla mange plasser. En del av dette var plasser i aldershjem som ble faset ut. Nedbygging av antallet sykehjemsplasser og økning i antallet omsorgsplasser var et mantra i kommunene. Dette er billigere for kommunen, fremgår det av Menon-rapporten og Retorikk og Realiteter (Vetvik/Disch 2017).

I Menon-rapporten fremsettes også en antakelse om at de kommuner som har størst behov for tilskuddet, har den laveste utnyttelsen av det. Dette kan knyttes til at noen kommuner ikke ser seg råd til å betale egenandelen i finansieringen. Dessuten frykter flere kommuner økte fremtidige driftskostnader som en konsekvens av investeringen. Dette problemet må adresseres om innsatsen skal lykkes.

Fra og med 2017 ble det et krav om at en bestemt andel av investeringstilskuddet skulle brukes til «nye» plasser. Tilsagnene fra 2017 til 2019 ble da om lag 1.000 nye plasser pr. år, til sammen 3.153 plasser (tall fra Christensen, Husbanken). Dette er løfterikt. Men det gjenstår å se hva det totale antall omsorgplasser vil bli i årene fra og med 2020.

Statistisk sentralbyrå gir jevnlig oversikt over utviklingen av omsorgstjenestene i kommunene. I en artikkel om eldrebølgen i kommunene (SSB 17.09.19) gis en oversikt for perioden 2008–2018. Når det gjelder sykehjem, som i hovedsak brukes av eldre og demente, viser tallene at det var omtrent like mange sykehjemsplasser i 2008 som i 2018, ca. 39.600 plasser. Toppen var ca. 40.300 plasser i 2012.

Antallet plasser i omsorgsboliger har økt med om lag 4.000 i perioden. Bare en tredjedel av disse plassene ble brukt av eldre 80 år og over. Dette kan nok endres i tiden fremover. Men et moment som ofte oversees i dette bildet, er at den kommunale omsorgssektoren har hatt en stor vekst av såkalt «nye brukerne»; uføre med ulike former for funksjonshemning. De ulike helse- og sosialreformer fra tiden før år 2000 har gitt stor effekt på dette, uten tilstrekkelig kompensasjon fra staten.

I Christensens artikkel i (KR 19.12.19) fremgår det at Husbanken siden 2008 og fram til desember 2019 har «gitt kommunene 28,8 milliarder kroner i tilskudd til 21.624 omsorgsplasser». Ved utgangen av 2019 var tallene økt til 30,1 milliarder kroner til 22.326 omsorgsplasser.

Dette er en massiv innsats. Men hva sier det om utsiktene til å få en økning på 13.000 plasser fram til 2030, når resultatet fra 2008 til utgangen av 2018 er 4.000?

Det vi har sett her er tankevekkende, og burde undersøkes nærmere.

Min vurdering er at det trengs et taktskifte i innsatsen fra staten. Uten en kraftig opptrapping av investeringstilskuddet og kommunenes frie inntekter, går det ikke.

Hvis kommunene fortsetter å fase ut mange etablerte plasser i takt med byggingen av nye, går det heller ikke.

Dette må drøftes konkret i regjeringens nye perspektivmelding som kommer i mai.

I den forrige perspektivmeldingen (2017) står det at eldrebølgen hva gjelder kommunenes helse- og omsorgssektor, ikke blir noen særlig utfordring før 2030.

Det bomskuddet må nå rettes!

Einar Vetvik er statsviter.