Fylkesmann på ville veier

Som relativt fersk ordfører i Øvre Eiker (gamle Buskerud – nå Viken), stiller jeg meg undrende til det jeg opplever som motstrid mellom regjeringas politikk og fylkesmannens praksis. Regjeringa snakker fint om forenkling og avbyråkratisering. Det er lett å være enig i! Vi ønsker alle færre omveier til mål, slik at innbyggere og ansatte i vår sektor kan bruke tida si på fornuftige ting.

Men praksis er noe annet. Fylkesmannen er statens apparat ute i regionene. Og fylkesmannens forståelse av rollen sin overfor kommunen er jeg bekymret for.

Det jeg oppfatter som fylkesmannens ansvar og oppgaver i forvaltningen, er følgende:

• Påse at nasjonale interesser vedtatt av Stortinget blir fulgt.
• Godkjenne budsjettene, påse at de er balansert, med Robek-lista som riset bak speilet.
• Påse at kommunene agerer innenfor lovverket.
• Være ankeinstans i tvistespørsmål kommunene måtte komme opp i.
• Godkjenne kommuneplaner og påse at disse blir fulgt.

Alle virksomheter har behov for et visst tilsyn, men problemet oppstår når fylkesmannen går ut over dette i sin agering overfor den lokale administrative og politiske myndighet. I saker der alle lokale vedtak er innenfor både norsk lov og vedtatt kommuneplan, bør fylkesmannen være svært varsom med å overprøve lokalpolitikken.

Vi opplever at saker som har vært gjenstand for administrativ behandling og et politisk skjønn og vedtatt av kommunestyret, blir overprøvd av fylkesmannen. Og vi er usikre på om embetet er seg dette bevisst, eller om hver saksbehandler får for fritt spillerom i fylkesmannskontorene.

Jeg opplever for ofte fra fylkesmannen at det «synses og menes», bedrives juridisk og politisk tolkning, og at vedtak blir returnert for ny behandling – ofte med høyst diskutable begrunnelser.

Dette skjer i relativt banale saker som er snudd og vendt på av politikere med lokalkunnskap, i samråd med administrativ fagledelse. Det er min bestemte mening at denne myndigheten ligger til kommunen ved kommunestyret. Praktiske eksempler kan være en veistubb, et hyttepåbygg, ei enkelttomt eller en garasje.

Påklaging eller omstøting av vedtak skjer altså selv om vi holder oss innenfor vedtatt kommuneplan og lovverk.

I praksis fører dette til at relativt enkle saker, uten prinsipiell betydning, går runde på runde i forvaltningen, tar år istedenfor uker, blir både en tids- og kostnadstjuv og bidrar til å slite ut alle involverte.

Når en opplever dette for ofte, er det min oppfatning at vi her står overfor en manglende rolleforståelse eller et ledelsesfenomen internt i fylkesmannsembetet.

For noen dager siden fikk vi et brev fra Fylkesmannen i Oslo og Viken som handlet om hva kommunen må ha med når vi oversender dispensasjonssaker for forhåndsuttalelse. Lista var på 26 punkter! Og dette er bare en liten del av dispensasjonsbehandlinga! Hørte jeg forenkling?

Fra politisk hold vil jeg hevde at dette kan føre til ei demokratisk utfordring. Lokalpolitikere bruker av sin fritid, legger personlige hensyn til side, tar del i lokalpolitikken og utøver dette etter beste skjønn, men altfor ofte blir overprøvd fra saksbehandlernivå hos fylkesmannen. Da kan veien være kort for en folkevalgt til å tenke at dette er bortkastet tid. Følgelig kan det bli negativt for folkestyret og rekruttering til politisk arbeid lokalt.

Fra administrativt hold i kommunen er dette gjenstand for mye frustrasjon, dobbeltarbeid, unødig kommunikasjon og er kostnadsdrivende. Som arbeidsgiver er det et mål for kommunen å holde på gode medarbeidere for at de skal kunne gi faglig påfyll i den politiske prosessen. Det er lett å forstå at blir frustrasjonen for stor, det faglige skjønnet for ofte blir overprøvd, ja, da er det lett å søke seg til noe annet.

Det snakkes fra regjeringshold om mer innflytelse til kommunene og større ansvar i lokal forvaltning. Innbyggere og næringsliv hører regjeringas løfter om forenkling, og de forventer at kommunene følger opp. Dette blir i mine øyne bare fagre ord når vi opplever det motsatte. Regjeringa tillater at fylkesmannen tar fra oss det handlingsrommet som vi må ha for å gjøre det regjeringa sier vi skal gjøre.

For å få til en forandring, ser jeg to muligheter: Enten må fylkesmannen endre sine rutiner og sin rolleforståelse, for å bidra til å redusere saksbehandlingstid, styrke sitt omdømme og redusere kostnader for offentlig forvaltning. Eller jeg kan som ordfører be om et møte på ministernivå og spørre der om de mener det er slik samspillet mellom stat og kommune skal praktiseres i det offentlige Norge.