Forandring fryder ikke alltid?

I det siste har psykologisk.no satt søkelyset på Forandringsfabrikken i en serie artikler. Arbeidsmiljø og håndtering av «proffene» – altså barn og unge med erfaring fra barnevernet – er under lupen.

Framstillingen ser ikke bra ut, og Bufdir har bedt om møte. Sakene har også nøret opp under en debatt i psykologisk.nos spalter, og det kan se ut som om skyttergravene blir raskt dypere.

Psykologisk.nos undersøkelser og den påfølgende debatten bør vekke interesse hos alle som er opptatt av kommunenes rolle i barn og unges ve og vel.

Uavhengig av om Forandringsfabrikkens indre liv er kritikkverdig eller ikke, har Forandringsfabrikken utgjort en viktig forskjell. Der andre (forskere, journalister, barnevernsansatte, folkevalgte og kommunedirektører) tidligere kan ha monopolisert debatten om hvordan og hvorvidt barnevernet fungerer etter hensikten, har Forandringsfabrikken løftet fram brukerstemmene.

Gjennom sterke fortellinger og et tilsynelatende profesjonelt apparat har de gjort inntrykk på mange. Barnas egen røst har fått voksende legitimitet, og det kan se ut som endringene i barnevernsloven delvis er et utslag av Forandringsfabrikkens virke.

I et fragmentert felt som også lider under mangel på nok god forskning, god nok forskningsformidling og god nok forskningsbasert utdanning, slik som BarnUnge21-rapporten pekte på, har Forandringsfabrikken funnet et mottakelig publikum.

Samtidig er det lett å bli blendet. Akkurat som et godt foredrag på en konferanse kan forføre selv den mest standhaftige kommunedirektør til å komme hjem og skulle starte med blanke ark, kan det å få øynene opp for hva brukermedvirkning kan bety – eller hva det kan medføre ikke å ta brukermedvirkning på alvor – være en skjellsettende og tilnærmet religiøs opplevelse.

Men medvirkning tatt på alvor er ingen enkel sak. Faktisk kan det å ha en ukritisk tilnærming til at «nå skal brukerne bli hørt», eller til moteord som «samskaping» og «innovasjon», gjøre mer skade enn gagn. Derfor er sakene om Forandringsfabrikken en nyttig påminnelse om at medvirkning og det å høre brukerstemmene må håndteres med profesjonalitet.

I dag er det uklokt, uprofesjonelt og i mange tilfeller ikke lovlig ikke å innhente brukerinnsikt eller ikke å la brukerne medvirke. (Brukere er ellers et forferdelig ord, men jeg bruker det her, fordi det er så utbredt, og vi kan bare ta én kamp av gangen.)

Men akkurat som vi må reflektere over egen praksis i eget fag for å sikre faglig god kvalitet, må vi også ha et reflektert forhold til vår medvirkningspraksis for å ha gode prosesser. Det vil som regel forutsette forandring, som ikke alltid er like frydefullt.

I lys av sakene om Forandringsfabrikken, kan noen gode refleksjonsspørsmål for brukermedvirkning, både på individ- og systemnivå, være:

• Hvem har makt i denne prosessen? Hvilket grunnlag hviler denne makten på? Hvem bør ha makt?
• Hvilke stemmer slipper vi til? På hvilken måte slipper de til? Hvilke stemmer slipper ikke til?
• Når og hvor slipper vi ulike stemmer til? Lar vi dem påvirke prosessen? På hvilke vilkår?
• Hvilken agenda har ulike aktører i denne prosessen? Inkludert oss selv? Er det noe som ikke er uttalt, for oss selv eller andre? Hvordan sikrer vi at grunnleggende antakelser blir tatt opp til vurdering på nytt?
• Hvilke metoder har vi for å sikre at ulike stemmer blir hørt på sine egne premisser? Hvem snakker på andres vegne? Hvordan filtrerer vi og andre informasjonen vi får?
• Når og hvordan er det etisk forsvarlig å innhente ulike stemmer?

Når en kommune skaper velferd sammen med innbyggerne, som vi blant annet sier i Øvre Eiker, er det viktig å ha klart for seg hvem som bærer hvilket ansvar når. I en rekke situasjoner er det imidlertid kommunens ansvar å sikre at det vi gjør, både er faglig godt forankret og sikrer brukeren – innbyggeren – mulighet til å føle makt over eget liv og oppleve mestring.

Brukermedvirkning kan ikke fri oss fra det ansvaret, like lite som følelsen av ansvaret kan frita oss fra å sikre den beste brukermedvirkningen som er mulig.

En kunnskapsbasert praksis er som kjent bygget på kombinasjonen av beste tilgjengelige forskning, erfaringsbasert kunnskap og brukerens kunnskap og medvirkning. Debatten om Forandringsfabrikken viser oss hvor krevende det kan være å stå i den kombinasjonen.