I sin iver etter å styrke de spor som vi etterlater oss, fjerner Datatilsynet – som ledes av Bjørn Erik Thon – kunnskapen om vår samtid, skriver representantene for Forskerforbundet i Arkivverket. Foto: Mariam Butt, NTB scanpix
I sin iver etter å styrke de spor som vi etterlater oss, fjerner Datatilsynet – som ledes av Bjørn Erik Thon – kunnskapen om vår samtid, skriver representantene for Forskerforbundet i Arkivverket. Foto: Mariam Butt, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Datatilsynet truer vår kollektive hukommelse

«Om hundrede år er allting glemt». Tanken gjorde Knut Hamsun «forstemt». For Datatilsynet synes glemsel fornemt. Det bør bekymre oss alle.

Hensynet til personvernet er svært viktig, men løsningen er ikke å slette mest mulig person-informasjon.

Den 25. mai 2018 trådte personvernforordningen (GDPR) i kraft som lov i EUs medlemsland. Forordningen ble gjort gjeldende i Norge da personopplysningsloven trådte i kraft 20. juli 2018. Formålet med loven er å styrke den enkeltes personvern. Det gir strengere krav til håndtering av personopplysninger.

Alle virksomheter som behandler personopplysninger berøres av personvernforordningen. Med «personopplysninger» menes enhver opplysning som gjelder en identifisert eller identifiserbar fysisk person. Dette gjelder både tekst og bilder.

Arkivloven trådte i kraft i 1999. Formålet er å bevare arkiv som har kulturell eller forskningsmessig verdi, eller som inneholder rettslig eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon. Den skal, kort sagt, sikre vår kollektive hukommelse for oss og kommende generasjoner.

Slike bevaringsbestemmelser har eksistert i Norge siden 1587, og Arkivverket har hatt denne oppgaven i drøye 200 år. Dette har sikret oss et uvurderlig kildegrunnlag for kunnskap om fortidens mennesker og samfunn, og sikret innbyggernes rettigheter.

Ingen historierettet forskning, nesten uansett fagfelt, ville vært mulig uten arkivene. Rettsprotokoller, kirkebøker, arkivene fra fattigvesen og helsevesen, skattelister, arkiv fra veivesen, jernbaneverk og luftfartsverk, bedrifts- og organisasjonsarkiver gjør det mulig å vite noe om vår felles historie.

I tillegg gjør arkivene det mulig å gå forvaltningens arbeid etter i sømmene. Det har ikke minst vist seg å være viktig når mangelfull skolegang, feilbehandlinger i helse- og omsorgsvesenet, overgrep mot minoriteter osv. skal dokumenteres. Rikholdige arkiver er en forutsetning for en velfungerende rettsstat.

Sporene etter vår samtid står imidlertid i fare for å bli ødelagt. I sin iver etter å slette de spor som vi etterlater oss, fjerner Datatilsynet kunnskapen om vår samtid. I sin iver etter å styrke personvernet, reduseres også rettsvernet.

I en høringsuttalelse om nye bevarings- og kassasjonsbestemmelser for pasient- og journalopplysninger i kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenester, 27. februar 2019, gir nemlig Datatilsynet uttrykk for noen generelle betraktninger om arkivbevaring som er oppsiktsvekkende og bekymringsfulle. Behandling av personopplysninger skal begrenses «til det som er nødvendig for formålet».

Det er et fornuftig standpunkt når formålet er avgrenset. Et sykehjem har behov for å behandle opplysninger om sine beboere for å gi dem et godt tilbud. En arbeidsgiver trenger opplysninger om sine ansatte for å kunne utbetale lønn.

Det oppsiktsvekkende er at Datatilsynet mener at dette «også må etterleves i Arkivverkets bevaringsvurdering». Da har de ikke skjønt Arkivverkets samfunnsoppdrag.

Arkiver fra ulike offentlige og private virksomheter er viktige å bevare for ettertiden, mest av alt fordi de kan brukes til å belyse så mye annet enn det de opprinnelig ble skapt for.

Kirkebøker tilbake til 1600-tallet skulle gi kirken en oversikt over sine medlemmer og kirkelige handlinger. I dag er de en uvurderlig kilde til alt fra slektsgransking til arvelighetsforskning.

Hvalfangstskutenes loggbøker er i dag både en kilde til norsk hvalfangsthistorie og til å studere klimaendringer, nærmere bestemt endringer i iskantsonen mellom åpent hav og havis.

Konsekvenser av dårlig arbeidsmiljø og utslipp viser seg gjerne først etter lengre tid. Da er det svært viktig at relevante arkiv er bevart.

Poenget er at vi må dokumentere vårt samfunn relativt bredt for å sikre at de spørsmål kommende generasjoner stiller, kan bli besvart. Det krever en helt annen type bevaringsvurdering enn den Datatilsynet etterlyser.

Hensynet til personvernet er svært viktig. Det er det ingen tvil om. Vår digitale tidsalder utfordrer både personvernet og langtidsbevaring av arkiv. Løsningen er ikke å slette mest mulig personinformasjon. Personvernet kan ivaretas på andre måter enn å slette. Det er nettopp derfor GDPR åpner for avlevering til arkivinstitusjoner for å ivareta «allmennhetens interesse, for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning».

Det stiller selvsagt svært strenge krav til bevaringsinstitusjonene. Gjennom 200 år har Arkivverket klart å håndheve slike strenge krav på en utmerket måte.

Samtidig er det mulig for oss i dag å studere generasjoner før oss. Dette er en umistelig verdi som danner grunnlag for kunnskap, refleksjon og identitet. Det bør vi også unne våre etterkommere.