Læringsfokuset må være på plass allerede under øvelsesplanleggingen, skriver fagfolk innen beredskap.

Læringsfokuset må være på plass allerede under øvelsesplanleggingen, skriver fagfolk innen beredskap.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Beredskapsøvelser – tomme ritualer eller livsviktig læring?

Beredskapsøvelser er for oss ikke noe som gjøres isolert. De er en del av samfunnssikkerhetsarbeidet.

Høsten 2021 uttalte Statsforvalteren i Agder på NRK at det sløses vanvittig med penger på øvelser. Dette ble støttet av flere som ble intervjuet. Når myndighetene fremmer slike forståelser av øvelsenes plass i samfunnssikkerhetsarbeidet, er det grunn til bekymring.

Å tilfredsstille et regelverk er noe annet enn aktivt samfunnssikkerhetsarbeid.

Vi kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen. Flere av oss deltar i det tverretatlige øvingsutvalget i Sør-Vest politidistrikt. Dette utvalget planlegger, utfører og bistår andre med å gjennomføre øvelser.

For oss er øvelser ikke noe som gjøres isolert. De er en del av samfunnssikkerhetsarbeidet. Sammen med erfaringer fra reelle hendelser og resultatet av risikoanalyser, utgjør læringspunktene fra øvelser grunnlaget for en effektiv beredskapsplanlegging. Vi tror at uklarhet omkring denne sammenhengen ligger til grunn for tvil om effekten av øvelser.

Øvelser handler om alt fra avgrensede treninger på individuelle ferdigheter til store systemøvelser, der samvirke vektlegges. Læringsfokuset må være på plass allerede under øvelsesplanleggingen.

Læring kan innebære å bekrefte at håndteringen er god eller skape en dypere forståelse for hvorfor håndteringen er funksjonell.

Sist, men ikke minst, handler læring om varig endring av atferd, planer og systemer. Å vente på eksterne granskinger for å lære er en misforstått tilnærming.

I dag er arbeidet med samfunnssikkerhet i kommunene ofte delegert til en beredskapsleder. Da vi undersøkte arbeidet med helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser i norske kommuner i 2015, fant vi at dette er et venstrehåndsarbeid i mange kommuner, selv om innsatsen varierer veldig (Njå og Vastveit, 2016).

Dagens regelverk på samfunnssikkerhetsområdet er svakt. Det eksisterer ikke krav til kompetanse hos dem som får ansvaret for samfunnssikkerheten, for eksempel i gjennomføring av beredskapsøvelser i kommunene. I mange kommuner er det utviklet et skall, en struktur av dokumenter, uten noen vesentlig betydning.

Myndighetene vektlegger dokumentstudier i sine tilsyn, framfor å vurdere den reelle evnen til å håndtere uønskede hendelser, slik dette kan prøves gjennom øvelser.

Det kan fort bli som sosiologen Andrew Hopkins skriver i boken «Failure to Learn» om ulykken ved raffineriet i Texas City i 2005: Vekten legges på å fremstå gode på sikkerhetsområdet utad, mens kritiske røster internt blir undertrykket og ikke drøftet. Dette skader samfunnssikkerhetsarbeidet.

Å tilfredsstille et regelverk er noe annet enn aktivt samfunnssikkerhetsarbeid. Svært få kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner har utviklet funksjonelle krav til egne systemer, aktiviteter og tjenester. Slike krav kan si noe om hvordan virksomheten skal fungere i en krisesituasjon, eller hvordan kommunens kriseledelse skal håndtere en trussel.

Ulike former for sikkerhetsanalyser er måleverktøyene. Men når slike analyser gjøres, blir vekten lagt på selve scenarioene. Det hører til sjeldenhetene at analysene bidrar til å utvikle ny kunnskap. Analysene vektlegger inntrufne hendelser i eget ansvarsområde, uten at erfaringene benyttes til overordnede refleksjoner.

NRK-oppslaget høsten 2021 innebærer en feilslutning som ofte gjøres. Hamarøy i Nordland blir brukt som sannhetsvitne for at beredskapsøvelser ikke fungerer. Kommunen opplevde at legekontoret var ute av funksjon på grunn av koronasmitte og ble handlingslammet, til tross for at de hadde kjørt pandemiøvelse.

Å rette kritikk mot ordførere og kommunedirektører etter slike hendelser, er enkelt. Kriseledelsen har lite å stille opp med. Strategien blir dermed å legge seg så flat man kan. Det er ikke konstruktivt.

Sjeldne hendelser taper i kampen mot daglige behov i tjenestene. Samfunnssikkerhet er støttet av et svakt regelverk som gir få føringer for kommunene. Det betyr at når kommunene og politikerne skal vurdere tiltak til beredskapsøvelser, prioritere forebyggende skogbrannvern, ruste seg for IKT-trusler osv., taper dette i kampen om prioriteringer for store, daglige behov i helse- og omsorgstjenesten, skolen og veivedlikeholdet.

Det er ingen som ser helheten i sikkerhetsarbeidet og som setter kommunens prioriteringer i sammenheng.

Om vi skal være beredt mot sjeldne, men alvorlige hendelser og kriser, må vi få samfunnssikkerhetskoordinatorer med relevant kompetanse i kommunene, fylkeskommunene og nasjonale etater. De må få tilstrekkelig tid til å jobbe strukturert og helhetlig med samfunnssikkerheten innad i egen virksomhet og med andre aktører i beredskapssamvirket.