Behøver vi mer kvalitetsutvikling i helse- og omsorgstjenestene?

Kommunene utgjør det lokale fundamentet for den norske velferden. Helse og omsorg er det klart største området. Det inkluderer tjenester som understøtter at innbyggerne kan bo lengre i egne hjem, bemannede omsorgsboliger og sykehjem, tjenester innen rus og psykiatri, lege-, psykolog-, jordmor- og fysioterapitjenester, for å nevne noen.

Sektoren er i vekst og har betydelige utfordringer.

Befolkningen endres mot en større andel eldre og behov for behandling av personer med nye og mer sammensatte helsebehov.

Større ansvar – strammere rammer

Ansvarsdeling mellom helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten forskyves ved at kommunene over tid må ta et større behandlingsansvar. De økonomiske rammene blir enda strammere i årene framover, samtidig som staten tydeliggjør kommunenes samfunnsoppdrag gjennom økt bruk av lover og regler.

Kommunene har ansvar for utformingen av tjenestene. Målene sammenfattes ofte slik:

1. Tjenestene må være bærekraftige.
2. Tjenestene må være koordinerte, helhetlige og likeverdige.
3. Tjenestene må være innrettet slik at innbyggerne i størst mulig grad mestrer eget liv.
4. Tjenestene brukerne mottar må være forsvarlige.

Målene er overordnede og skal være retningsgivende for kommunenes planlegging og prioritering av ressursinnsatsen. Et viktig spørsmål blir da: Hvordan sikre nødvendig kvalitet i arbeidet innenfor helse- og omsorgstjenestene?

Mange og ulike utfordringer

Mange ansatte med ulike kompetanseområder er involvert i tjenesteytingen. Flere av tjenestene ytes 24/7 gjennom hele året. Det krever planlegging og oppsett av grunnbemanning og turnus med utfordringene knyttet til heltidsstillinger med riktig bemanning natt og helg.

Sammen med fagspesialister og tillitsvalgte skal ledere utvikle den mest optimale måten å arbeide på gitt de føringene som kommunens økonomi setter. Dette er ikke enkelt. Utfordringene er mange og av ulik karakter.

Kommuner sliter med uensartet og til dels tungvint praksis på tvers av like tjenesteområder, men også mellom forskjellige enheter hvor praksis burde være lik.

Prosedyrer og rutiner for arbeidsutførelse er i liten grad gjort tilgjengelig. De ligger i skuffer og skap, eller «gjemt bort» på et fellesområde.

Kunnskapsbasert praksis blir viktigere for kommunene. Det har sin forankring i forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, samt brukernes behov. Prosedyrer og rutiner for utførelse av tjenestene må reflektere denne praksisen.

Mer standardisering

Arbeidet innen helse- og omsorgsfeltet vil etter hvert bli mer standardisert. En standardisering på kommunens premisser bidrar til å frigjøre tid, øke kvaliteten og redusere risikoen for uønskede hendelser.

Et viktig praktisk tiltak er å digitalisere prosedyrene og rutinene, og gjøre det lett å oppdatere og kvalitetssikre utførelsen av arbeidet.

Eksempler kan være prosedyrer for overganger mellom tjenester, legemiddelprosedyrer, prosedyrer for smittevern og infeksjonsprogrammer og prosedyrer for pasientsikkerhet.

Noen kommuner har gjennomført et slikt arbeid. Her er noen råd på veien:

• Informere om hensikten med digitaliseringen.
• Organisere arbeidet som et prosjekt med klare mål, rammer og leveranser.
• Ledelse, ressurspersoner og tillitsvalgte må delta på arbeidssamlingene for å gi støtte og eierskap til arbeidet. I tillegg må ansatte aktivt involveres. Det bidrar til forankring og forståelse av at kunnskapsbasert praksis må vokse fram over tid.
• Sørge for at valgt systemløsning er a) robust med høy grad av oppetid, og b) kostnadseffektiv i drift. I tillegg at c) oppdatering av prosedyrene og rutinene skjer bare en plass, og d) informasjon om prosedyrene og rutinene er enkel og oversiktlig tilgjengelig for alle ansatte på mobil, nettbrett og PC.
• Sikre tilstrekkelig med tid og ressurser for å synliggjøre organisatoriske effekter og gevinster av prosjektet. Når prosedyrene og rutinene er blitt kjent i organisasjonen må de være retningsgivende for arbeidet som utføres. Ledelsen må bidra til at ansatte blir sett og anerkjent for den jobben de utfører. Avvik må enkelt kunne dokumenteres og håndteres for videre læring.

Ulike IKT-valg

Framover vil vi se at enkelte kommuner søker å utvikle egne selvstendige løsninger for å digitalisere og presentere prosedyrer og rutiner innen helse- og omsorgsfeltet.

Erfaringer med egenutviklede IKT prosjekter er blandet. Noen kommuner vil derfor «sitte stille i båten» og håpe at behovet for kvalitetsutvikling skal gå over.

Andre kommuner velger en mer offensiv strategi. De vil anskaffe en IKT-løsning som er godt etablert i markedet, og som over tid har vist har vist seg å være enkel og kostnadseffektiv i kommunenes løpende drift.

Hva ønsker du at din kommunedirektør skal gjøre? Er det behov for å rette oppmerksomheten mot kvalitetsutvikling innen det største området i kommunen?