Hva skjer om vi drenerer myra, bygger ned fjæra og hogger ned skogen, og hvordan henger det sammen med de nasjonale målene for ivaretakelse av natur? spør Maja Stade Aarønæs i Sabima.

Hva skjer om vi drenerer myra, bygger ned fjæra og hogger ned skogen, og hvordan henger det sammen med de nasjonale målene for ivaretakelse av natur? spør Maja Stade Aarønæs i Sabima.

Foto: Bård Løken / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Arealpolitikk i feil retning

Forvaltningen av arealene rundt i landet må skje på naturens premisser – ikke kommunalministerens.

Kommunene må rustes for å ta ansvaret de har fått for norsk natur. Lokal forvaltning av arealer og vedtatt nasjonal politikk må samsvare bedre. Det sier OECD i en ny rapport.

Vår nye kommunalminister, Sigbjørn Gjelsvik (Sp), vil gjøre mer av det motsatte.

Kommunene står i førstelinja for å ta vare på norsk natur.

Samme uke som OECD påpeker essensielle mangler ved norsk arealforvaltning, vil Gjelsvik gi kommunene mer frihet til å bygge hvor som helst.

I rapporten peker OECD på at Norge er et foregangsland når det gjelder å bytte til elbil og å investere i regnskogbevaring. Men når det gjelder natur og forbruk av arealer her hjemme, har vi stort forbedringspotensial.

Konklusjonen er basert på kunnskap fra Klimapanelet og Naturpanelet, og er i samsvar med det norske forskningsmiljøer og sivilsamfunnet sier: Verden og Norge står i en naturkrise og en klimakrise, som må løses samtidig. Det må vår bruk av arealer reflektere.

Uvettig overforbruk av natur må snus til arealnøytralitet gjennom gode natur- og klimavalg fra lokalt til nasjonalt nivå.

Men konsekvensene av alle små og store jafs som tas av naturen, er ennå ikke tatt på alvor. Fortsatt er det slik at mange politikere ikke baserer sin politikk på kunnskapen som er tilgjengelig. Isteden baserer de sine valg på en virkelighet som er frikoblet fra de tydelige beskjedene fra forskningen og det internasjonale samfunnet.

Hvordan kan vi tillate nedbygging av naturen man internasjonalt er forpliktet til å ta vare på og nasjonalt er enig i at trenger ekstra beskyttelse? Artsmangfoldet lever der vi ønsker å sprenge, dumpe eller legge i rør. Og naturkrisen eies av oss alle, ikke bare folk i byene.

OECD peker på at kommunene de siste ti årene har fått stadig mer ansvar for miljøforvaltningen og store friheter i arealpolitikken, men at mange kommuner ikke har nok kapasitet og ikke klarer å ta ansvaret på en god måte.

Det kan, skriver OECD, gjøre at ensidig økonomisk og sosial utvikling blir prioritert fremfor en økonomisk utvikling på naturens premisser.

Videre trekker OECD fram den viktige rollen Statsforvalteren har for å sikre at kommunene følger opp nasjonale føringer. OECD er svært kritiske til at Statsforvalteren, som skal sikre våre felles verdier i hver region, har blitt instruert til å fremme færre innsigelser. De mener diagnosen og medisinen er feil, og at kommunene heller må styrkes og få bedre verktøy til å måle summen av effekten av lokale vedtak på økosystemene.

For hva skjer om vi drenerer myra, bygger ned fjæra og hogger ned skogen, og hvordan henger det sammen med de nasjonale målene for ivaretakelse av natur?

Sabima mener dette kan løses ved at kommunen fører arealregnskap, koblet mot et nasjonalt regnskap og budsjett for arealbruk. Kommuner med vilje bør få økonomisk støtte til å gjennomføre biomangfoldtiltak, foreslår OECD. Etabler Natursats, sier vi.

Forskerne vet hva som trengs for å stanse natur- og klimakrisen. Nå har OECD kommet med klare anbefalinger om hva Norge bør gjøre.

Hva mer må til for at politikere på alle nivåer skal velge å ta innover seg den nyeste kunnskapen og bruke den for å føre en politikk og en praksis som vil gi oss en levelig planet på lang sikt?

Kommunene står i førstelinja for å ta vare på norsk natur. De må styrkes, så de kan planlegge arealbruken klokt, forutsigbart og langsiktig – ikke stykkevis, delt og på en måte som ødelegger vårt livsgrunnlag.